Je suis Charlie -?

I tiden som er gått siden terrorangrepene i Paris, har vi sett bilder av massevis av plakater med "Je suis Charlie." Mange har sympatisert med ofrene for slike uakseptable handlinger.

Men jeg ville mye heller båret en plakat som sa "Je suis Juif." For til tross for enkelte omtaler av de jødiske ofrene i Kosher-butikken, har det alt vesentlige av reportasjene dreid seg om angrepet mot redaksjonen til Charlie Hebdo.

Det er ikke pga. manglende sympati med Charlie-ofrene og deres pårørende at jeg ikke vil bære deres plakat. For det som skjedde der var forkastelig og grusomt. Grunnen ligger på et annet plan.

For redaksjonsmedlemmene ble angrepet pga. noe de hadde GJORT. Det rettferdiggjør selvsagt ikke drapene, langt derifra, men det er likevel en slags logikk i at man kan bli straffet for noe man har GJORT.

Men terroristen i Kosher-butikken gav klar beskjed om at jødene der ble drept FORDI DE VAR JØDER. Altså ikke pga. noe de hadde GJORT, men for noe de VAR.

Dette er dessverre ikke noe som var særskilt i denne situasjonen. Vi ser det i mange land og sammenhenger – også i Vesten, også i Norge. Jøder blir diskriminert, mobbet, beskutt og drept FORDI DE ER JØDER.

Norge har dessverre også en lang vei å gå for å ta et reelt oppgjør med slike holdninger. Disse har særlig, men ikke utelukkende, fotfeste i venstreorienterte, høyreekstreme og muslimske miljøer. Jeg skrev "ikke utelukkende," for det er fortsatt i altfor stor grad politisk korrekt å betrakte jøder som én homogen gruppe, og gi alle jøder skylden for det som andre jøder en eller annen gang har gjort eller sagt. Det blir omtrent det samme som å gi nordmenn i dag et kollektivt ansvar for det Quisling og hans kumpaner gjorde under krigen. Jeg tviler på at særlig mange av dagens nordmenn ville akseptere det. Men det er dette jødene må leve med, i tillegg til at mye av antipatien overfor jøder, som med rene ord er antisemittisme, er en følge av blanke løgner og halvsannheter.

Media må påta seg en vesentlig del av ansvaret for at det har blitt slik. For mye av det som serveres om jødenes eneste fristed – Israel - på TV, på radio eller i aviser, har sterk slagside eller er direkte løgn. Og det har ført til at jøder i "det demokratiske Vesten" har god grunn til å frykte for sin egen sikkerhet.

Derfor vil jeg si: "Non, je ne suis pas Charlie. Je suis Juif."

Radikal betyr rotekte

Denne artikkelen ble sendt som leserbrev til Oppland Arbeiderblad og Dagen den 25. januar. Dagen nektet å ta den inn, og jeg har i skrivende stund ikke sett den på trykk i OA. Kanskje ingen av dem våger!?

Så skjedde det igjen. Vesten ble angrepet av radikale muslimer, og Norge har blitt rammet av terror. Radikal islam har på nytt vist sitt sanne ansikt.

Men så gjør mange den feilen å likestille radikal islam med ekstremistisk islam. Den eneste grunnen til at dette kan bli riktig, er hvis det store flertall av muslimer, har beveget seg vekk fra det egentlige islam. På den måten vil de som har holdt fast ved det opprinnelige, roten, bli ekstreme i forhold til det store flertallet som nå holder seg til en slags "islam light". For la oss se litt på historien.

Koranen ble til i tre hovedfaser: Mekka-perioden, tidlig Medina-periode og sen Medina-periode. Under disse periodene kan Muhammed beskrives som henholdsvis svak, etablert og mektig. Og budskapet han formidler, går fra å være svært imøtekommende under Mekka-perioden til et rop om jihad under den sene Medina-perioden.

Disse budskapene er ikke framstilt kronologisk i koranen, derfor kan godt et mildt utsagn fra Mekka-perioden komme etter et hardt fra sen Medina-periode. Men normal tolkningsmetode tilsier at dersom to utsagn motsier hverandre, har det tidsmessig senere utsagnet forrang. Altså er det budskapet som stammer fra den sene Medina-perioden, som uttrykker Muhammeds egentlige vilje. Og her forkynner han jihad – krig mot alle vantro, hele jorden skal underlegges Allah, gjerne med våpen. Det er denne viljen de radikale muslimene utfører, i all sin gru.

Og det nytter ikke å bekjempe dem med våpenmakt, for verken deres eget liv eller deres motstanderes liv har noen verdi for dem. Martyrdøden bringer dem rett til paradis, og vi som er vantro, er uansett fortapt.

For denne krigen er egentlig verken etnisk, politisk, sosial eller økonomisk. Den er åndelig. Det er en åndskamp som føres på en høyst verdslig arena, men vårt sekulariserte Vesten fatter det ikke. Og i vår avkristnede tilstand har vi heller ingen våpen å kjempe med.

Nordahl Grieg var ateist, men likevel innså han en stor sannhet: I "Til ungdommen" heter det "stans dem med ÅND!" Han tenkte kanskje på en "humanismens ånd", men den har ingen kraft til å motstå islams ånd. Det eneste våpen vi har, er dersom vi kvitter oss med den "kristendom light" som nå gjennomsyrer Vesten, og vender tilbake til våre røtter, den radikale kristentro.

Paulus skrev at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod men mot ondskapens åndehær. Denne er i dag bl.a. uttrykt ved radikal, rotekte islam. Obama tok skammelig feil da han avviste at vi hadde noen krig mot islam. For radikal islam har i alle fall en krig mot oss, enten vi liker det eller ikke. Så får det være at 99% av muslimer holder seg til "islam light", de er egentlig like mye de radikale muslimers fiender som det vi er.

Bomtur til Gaza

Følgende artikkel ble sendt til Oppland Arbeiderblad og Dagen som leserbrev i oktober 2012. Jeg registrerte ingen motinnlegg, så jeg antar at jeg traff spikeren ganske godt:

Enten er Aksel Hagen og Stine Renate Håheim naive, eller så gjør de seg det. For når de går aktivt inn på den ene siden i en krig, kan de ikke forvente at det skal skje helt uten motstand. Det er faktisk en krig som pågår der, en krig som ble erklært fra arabisk side den 15. mai 1948, og som har pågått siden. Av alle landene som den gangen gikk til utslettelseskrig mot den da nylig gjenopprettede staten Israel, er det bare to som har inngått fredsavtaler, nemlig Egypt og Jordan. Alle de andre er de facto i krig med Israel. Dog, den eneste stat Gaza-stripen kan sies å tilhøre, er Israel, i henhold til folkerettslig gyldig beslutning i Folkeforbundet.

I en krig er det lov å hindre motstanderen i å få forsyninger av materiell som kan brukes til krigføring. Det er således ikke folkerettsstridig slik SV og deres medløpere hevder. Å terpe på "brudd på folkeretten" er beste Göbbels-taktikk, og jeg trodde at SV ønsket å holde seg langt unna den ideologien. Men i spørsmålet om Israel er den politiske linja tydeligvis en sirkel.

Det har mange ganger tidligere vært dokumentert at Israel sørger for store mengder drivstoff og andre nødvendige varer inn til Gaza. Naturlig nok slippes ikke materiell som kan brukes til krigføring inn. I den grad det er mangel på nødvendighetsartikler, skyldes det at Hamas hindrer distribusjon til befolkningen, noe som også flere ganger har vært dokumentert, også fra FN-hold. Men mange rapporter vet også å fortelle at det slett ikke er noen humanitær krise.

Derfor er den eneste grunnen til at Aksel Hagen m.fl. denne gangen, og Stine Renate Håheim m.fl. tidligere, forsøkte å ta seg ulovlig til Gaza, synes derfor å være at de ønsket å provosere. Kanskje syntes Hagen at borgerkrigen i Syria fikk for mye oppmerksomhet i forhold til Israels påståtte overgrep. Men når de på en slik måte, sivilt kledd, aktivt går inn i en pågående krig, har de ikke de samme rettigheter som uniformerte krigere har. Men de regnet kanskje risikoen som liten, fordi de visste at israelske soldater generelt har langt høyere etiske standarder enn sine motstandere.

Hvis Hagen og Håheim virkelig ønsker å gjøre noe for Gazas befolkning, burde de heller rette sin oppmerksomhet mot dem som virkelig begår overgrepene og bruddene på folkeretten – Hamas. For Hamas benytter Gazas befolkning både som våpen, skjold og propagandamateriell. De gjemmer seg blant sivile og rekrutterer barn og unge som terrorbombere. DET er krigsforbrytelser – ikke når Israel treffer tiltak for å beskytte sin befolkning. For den viktigste grunnen til at sivile tap er større på arabisk side enn på israelsk side, er at israelske soldater stiller seg FORAN sin sivilbefolkning, mens de arabiske stiller seg BAK.

Hagen og Håheim bør virkelig tenke seg om en gang til, om det er en slik krigføring de vil støtte.

Hvorfor får ikke Breivik belønning?

Den 22. juli skjedde den verste forbrytelse i Norge i fredstid, ved terroranslaget mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Et samstemt norsk folk reiste seg og tok avstand fra handlingene, og vi fikk sympati og støtte fra store deler av verden. Enten man var direkte berørt eller ikke, og på tvers av det politiske landskapet, deltok mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag i markeringer mot slike uakseptable, meningsløse ugjerninger.

Og mange så for seg et klimaskifte, for nå hadde også lille, beskyttede Norge blitt satt på terrorkartet. Nå var tiden inne til å ta terroren på alvor, også her på berget.

Derfor virker det så uendelig selvmotsigende at den samme terroren som vi fordømmer når den rammer oss selv, belønner vi når den rammer andre.

Det er litt vanskelig å angi et starttidspunkt for terroren, men da Bar-Giora ble stiftet i 1907 og videreført til Hashomer i 1909, var det som svar på gjentatte angrep, i hovedsak fra arabiske bander, på jødiske kibbutzer og moshaver i det som den gangen var en provins i det ottomanske riket. Senere, i 20-, 30- og 40-årene, ble dette satt i system, bl.a. av sentrale arabiske ledere som stormufti al-Husseini, Hitlers nære venn og forbundsfelle under arbeidet med “die Endlösung”- jødeutryddelsen.

Etter grunnleggelsen av Israel i 1948 kom de regulære krigene, men etter 4 klare nederlag, i -48, -56, -67 og -73, endret araberstatene taktikk. Terroren hadde for så vidt pågått hele tiden, under og mellom krigene, men fordi de nå innså at de ikke kunne vinne en åpen, ærlig krig, fant de andre løsninger. Nå skulle de bruke sin egen befolkning som ammunisjon og skjold for å vinne verdens sympati i kampen mot Israel. Denne kampen skulle gå i tre faser, definert på PLO’s 12. sesjon i Kairo i 1974.

1. Gjennom terrorisme skulle man etablere en nasjonal enhet over områder som ble “frigjort fra israelsk styre.”
2. Dernest skulle man bruke disse områdene som utgangspunkt for fortsatt kamp, samtidig som man kunne inngå avtaler og allianser med likesinnede nasjoner.
3. Når man ble sterke nok, skulle man gå til utslettelseskrig.

Når norske myndigheter nå signaliserer støtte til etableringen av “en palestinsk stat,” bringer de denne planen over fra fase 1 til fase 2. Gjennom en slik støtte viser de også med all ønskelig tydelighet at den arabiske terroren har lønt seg. Og de forblir en viktig støttespiller i kampen for å utslette Israel fra kartet, helt på linje med fordums al-Husseini, Arafat og Yassin og dagens Ahmadinejad og Abbas. Det de gir støtte til, er etableringen av en stat som har folkemord som en av grunnpillarene.

Vi fordømmer Breiviks handlinger, med rette. Hvorfor belønner vi da terror som er tusen ganger verre?

En mektig markering

Markeringen i Gjøvik var mektig og verdig. Der var mennesker samlet på tvers av politiske og religiøse skillelinjer og fra alle aldersgrupper. OA rapporterer at det var 9000 mennesker til stede.

Det er en tid for alt. Nå var tiden for ettertanke, for å vise solidaritet, samhold og omtanke. Nå var tiden for å la uenigheter ligge. Tiden kommer tidsnok for å finne tilbake til alt som skiller oss - men ikke i dag. I dag stod vi sammen i fordømmelsen av ugjerningen som fant sted sist fredag.

Jeg håper og tror at folk flest har en bedre forståelse av hva fundamental kristentro er, enn den kriminalsjef Roger Andresen la for dagen da han karakteriserte terroristen AB Breivik som kristenfundamentalist. Ingen som er forankret i det bibelske fundamentet, vil kunne gjøre noe slikt mot andre. For AB Breiviks handlinger er fundamentert i hat, og i kristentroen er det ikke rom for hat mot andre mennesker. Man kan med rette hate et system, en ideologi, en annen åndsmakt, men Jesus selv slår fast at den som hater sin bror, er en morder.

Ingen straff kan gjøre fyllest for den urett som ble begått ved regjeringskvartalet og på Utøya. De som ble drept, er ferdig med sine lidelser, men de som står tilbake, med minner, skader og sorg, vil bære med seg dette livet ut. Kanskje det at han aldri noen sinne slipper ut av fengselet, og at han effektivt forhindres fra å spre sitt hat ved at han isoleres fra kommunikasjon med omverdenen unntatt under svært kontrollerte betingelser, er den mest passende straffen. Da vil han i alle fall tilbringe resten av tiden sin uten mulighet til å slippe fri fra vissheten om at han mislyktes. Ja, han klarte å drepe 70-80 mennesker og skade mange titalls. Men han mislyktes i å kneble oss og spre frykt i vårt samfunn.

Likevel, det å bære med seg bitterhet over urett som er begått, bare forsterker og forlenger lidelsen. Bitterheten kan fullstendig forkrøple et menneske. Skal vi komme videre, må det faktisk finne sted en tilgivelse. Ikke i rettsvesenet, tilgivelse er ikke et aspekt der. Men i menneskehjertene. Bare da kan dette grufulle bli lagt bak, bare da kan vi alle for alvor se framover. Vanskelig, menneskelig sett kanskje umulig. Men med Guds hjelp er selv ikke dette umulig.

"Rakettene gjorde ingen skade"

Svært ofte – når det i det hele tatt rapporteres om rakettangrep mot Israel fra Gaza – avsluttes den kortfattede notisen med at ”rakettene gjorde ingen skade”. Av og til nevnes det at noen faktisk har blitt drept, og at en del flere har fått fysiske skader. Men stort sett kan vi bare lese at det ikke skjedde noen skade.

Derimot er det gjerne omfattende reportasjer, med bildemateriale, av resultatene av at Israel slår tilbake mot dem som, i skjul i sivile områder, skyter raketter og bomber mot Israel. Da vises det gjerne bilder av gråtende barn eller kvinner foran restene av det som sies å ha vært deres hjem. Da lar man bildene fortelle det som ofte blir en skjev fremstilling, og man utelater viktige momenter for å forstå totaliteten i det som har skjedd.

Det har vært undersøkelser av og reportasjer om barnas levekår i Gaza, men ingen politisk korrekt journalist nevner noe om forholdene barna lever under i Sderot eller andre israelske byer nær Gazastripen. Her fraktes barna til skole eller barnehage i pansrede busser. De går inn gjennom spesialbygde korridorer/tunneler av armert betong og inn i lokaler som er bygd for å kunne stå imot en bombe. Når de befinner seg utendørs – eller i ikke-bombesikre lokaler – har de 15 sekunder på å komme seg i sikkerhet når alarmen går. Og alarmen har gjennomsnittlig gått 3-4 ganger hver dag de siste 8 år!

At dette skaper traumer i barnesinn, er lett å forstå, men omfanget blir ikke undersøkt og dokumentert, verken av FN eller gravende journalister. Det er kort og godt ikke interessant for folk flest – sier de som er i posisjon til å formidle informasjonen (de sier det ikke med ord, men at de ikke sier noe, taler for seg selv).

Derimot er det utfyllende undersøkelser og rapporter om traumene for barna i Gaza. Og i tråd med god journalistskikk legges skylden på Israel, uten at man har undersøkt verken de direkte eller de historiske årsakene særlig nøye.

I høst har så Vibeke Løkkeberg entret arenaen med sitt partsinnlegg fra krigen. Hennes film ”Gazas tårer” framstiller et svært snevert bilde av virkeligheten og målbærer utelukkende arabernes ”rettferdige” hat mot jøder/israelere, uten å bringe fram noe som forklarer Israels posisjon i krigen. Israel framstilles, som vanlig som urettmessig aggressor, som overgriper, som den part som alene bærer skylden for den tragiske situasjonen. Rent bortsett fra at dette lett lar seg tilbakevise som falsk propaganda, er filmen blottet for scener som forteller om at jøder/israelere også lider.

Det er et misbruk av våre skattepenger når et slikt ensidig propaganda(makk)verk (kalt ”dokumentar”) belønnes med 2,8 millioner i statsstøtte. Men det er dessverre ikke første, og neppe siste, gang slikt skjer.

På begge sider av konflikten ønsker barna å leve i fred, å kunne få en normal oppvekst. Men de får ikke lov. De arabiske barna blir brukt som våpen og skjold av kyniske ledere, og de israelske barna blir brukt som målskiver for de samme ledernes raketter. Likevel er det israelske myndigheter som får skylden for at situasjonen er slik den er.

Golda Meir uttrykte seg slik: ”Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn. Men vi kan ikke tilgi dem at de tvinger oss til å drepe deres barn.” Det sier litt om den israelske holdningen. Og den arabiske.

I Afghanistan, Irak, England, Frankrike – og Norge – kjemper vi mot islamistene og fordømmer deres handlinger. Men vestlige myndigheter, mediafolk, akademikere og kunstnere (ikke alle, men mange) lovpriser islamistenes handlinger når de rettes mot Israel. Det er kun ett ord som kan beskrive en slik holdning: JØDEHAT.

Hvorfor skal Israel stole på FN og EU?

FN, EU, Norge, samtlige araberland og de fleste andre har uttalt seg i fordømmende ordelag om hendelsene i forbindelse med konvoien til Gaza i månedsskiftet. Og stort sett de samme aktørene har krevd en ”uavhengig, internasjonal gransking av hendelsene”. Og flere aktører har foreslått at nettopp de burde overta. Det er grunn til å gi et par kommentarer til dette.

For det første: Mavi Marmara og de andre skipene i konvoien seilte ”under falsk flagg”, det viste bl.a. mengden av beslaglagte stikk- og slagvåpen om bord. Mengden hjelpesendinger konvoien brakte med seg, var knapt mer enn en dråpe i havet i forhold til det Israel bringer inn i Gaza på regulær basis. Så formålet var snarere å intervenere i en pågående militær konflikt. Og da må man forvente at det kommer et militært svar.

For det andre: Hvem skulle kunne delta i en ”uavhengig gransking”? FN er ingen uavhengig aktør, det viser deres Midtøsten-historie klart og tydelig. Det skulle være nok å henvise til FNs handlinger/reaksjoner i forbindelse med Jenin-”massakren”, den siste Libanon-krigen, UNIFILs neglisjering av Hisb’allah-virksomheten i Sør-Libanon (men fordømmelse av israelske motreaksjoner) og den nærmest fraværende fordømmelsen av arabiske staters/organisasjoners aggresjon (men rask og utvetydig fordømmelse av israelske reaksjoner), samt en total unnfallenhet når det gjelder å hindre ny styrkeoppbygging fra Hisb’allahs side. Og går man litt tilbake i historien, kan vi trekke fram U Thants unnfallenhet overfor Nasser i forkant av 6-dagerskrigen, den raske reaksjonen fra Sikkerhetsrådet etter dette krigsutbruddet (fordi Israel hadde overtaket), og den tilsvarende trege reaksjonen i Yom Kippur-krigen i 1973 (så lenge araberstatene hadde overtaket, men nærmest en kuvending når Israel kom på offensiven). Og vi bør heller ikke glemme FNs generalforsamlings vedtak fra 1975 som likestilte sionisme med rasisme, samt de to Durban-konferansene (2001, 2009) som nærmest ensidig fordømte Israel mens andre nasjoners langt alvorligere overgrep ble utelatt.

Dessuten har jo tidligere undersøkelseskommisjoner og observatørstyrker vist en ganske klar slagside mot Israel, ikke akkurat uavhengige, balanserte granskingskomiteer.

Og hvorfor er FN så tilbakeholdende i reaksjonene overfor Irans klare hensikter om utslettelse av Israel? Tross alt er Israel en selvstendig stat, beskyttet av FN-charteret, og Irans krigsretorikk overfor Israel rammes klart av dette charteret.

For det tredje: Flere EU-land, herunder særlig Storbritannia og Frankrike, har forskjellsbehandlet Israel/jødene og/eller har sterke bånd til araberstatene. Og disse landene har også ganske store muslimske befolkningsgrupper. Kan man forvente at disse landene vil forholde seg nøytrale, eller vil de i påkommende tilfeller lukke øynene for forsendelser av materiell som kan brukes i krigføring?

Når det gjelder sin egen sikkerhet, kan Israel faktisk bare stole på seg selv. Satt under press er det få, om noen, andre nasjoner som gidder bry seg med Israels sikkerhet, for det er jo viktigere med gode relasjoner til araberstatene – de er jo tross alt femti ganger så mange i folketall og har 550 ganger så stort landareal som Israel, og attpåtil har de olje. I denne sammenhengen blir Israel lite og ubetydelig, ikke verdt å risikere en krise for.