Hvorfor får ikke Breivik belønning?

Den 22. juli skjedde den verste forbrytelse i Norge i fredstid, ved terroranslaget mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Et samstemt norsk folk reiste seg og tok avstand fra handlingene, og vi fikk sympati og støtte fra store deler av verden. Enten man var direkte berørt eller ikke, og på tvers av det politiske landskapet, deltok mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag i markeringer mot slike uakseptable, meningsløse ugjerninger.

Og mange så for seg et klimaskifte, for nå hadde også lille, beskyttede Norge blitt satt på terrorkartet. Nå var tiden inne til å ta terroren på alvor, også her på berget.

Derfor virker det så uendelig selvmotsigende at den samme terroren som vi fordømmer når den rammer oss selv, belønner vi når den rammer andre.

Det er litt vanskelig å angi et starttidspunkt for terroren, men da Bar-Giora ble stiftet i 1907 og videreført til Hashomer i 1909, var det som svar på gjentatte angrep, i hovedsak fra arabiske bander, på jødiske kibbutzer og moshaver i det som den gangen var en provins i det ottomanske riket. Senere, i 20-, 30- og 40-årene, ble dette satt i system, bl.a. av sentrale arabiske ledere som stormufti al-Husseini, Hitlers nære venn og forbundsfelle under arbeidet med “die Endlösung”- jødeutryddelsen.

Etter grunnleggelsen av Israel i 1948 kom de regulære krigene, men etter 4 klare nederlag, i -48, -56, -67 og -73, endret araberstatene taktikk. Terroren hadde for så vidt pågått hele tiden, under og mellom krigene, men fordi de nå innså at de ikke kunne vinne en åpen, ærlig krig, fant de andre løsninger. Nå skulle de bruke sin egen befolkning som ammunisjon og skjold for å vinne verdens sympati i kampen mot Israel. Denne kampen skulle gå i tre faser, definert på PLO’s 12. sesjon i Kairo i 1974.

1. Gjennom terrorisme skulle man etablere en nasjonal enhet over områder som ble “frigjort fra israelsk styre.”
2. Dernest skulle man bruke disse områdene som utgangspunkt for fortsatt kamp, samtidig som man kunne inngå avtaler og allianser med likesinnede nasjoner.
3. Når man ble sterke nok, skulle man gå til utslettelseskrig.

Når norske myndigheter nå signaliserer støtte til etableringen av “en palestinsk stat,” bringer de denne planen over fra fase 1 til fase 2. Gjennom en slik støtte viser de også med all ønskelig tydelighet at den arabiske terroren har lønt seg. Og de forblir en viktig støttespiller i kampen for å utslette Israel fra kartet, helt på linje med fordums al-Husseini, Arafat og Yassin og dagens Ahmadinejad og Abbas. Det de gir støtte til, er etableringen av en stat som har folkemord som en av grunnpillarene.

Vi fordømmer Breiviks handlinger, med rette. Hvorfor belønner vi da terror som er tusen ganger verre?

En mektig markering

Markeringen i Gjøvik var mektig og verdig. Der var mennesker samlet på tvers av politiske og religiøse skillelinjer og fra alle aldersgrupper. OA rapporterer at det var 9000 mennesker til stede.

Det er en tid for alt. Nå var tiden for ettertanke, for å vise solidaritet, samhold og omtanke. Nå var tiden for å la uenigheter ligge. Tiden kommer tidsnok for å finne tilbake til alt som skiller oss - men ikke i dag. I dag stod vi sammen i fordømmelsen av ugjerningen som fant sted sist fredag.

Jeg håper og tror at folk flest har en bedre forståelse av hva fundamental kristentro er, enn den kriminalsjef Roger Andresen la for dagen da han karakteriserte terroristen AB Breivik som kristenfundamentalist. Ingen som er forankret i det bibelske fundamentet, vil kunne gjøre noe slikt mot andre. For AB Breiviks handlinger er fundamentert i hat, og i kristentroen er det ikke rom for hat mot andre mennesker. Man kan med rette hate et system, en ideologi, en annen åndsmakt, men Jesus selv slår fast at den som hater sin bror, er en morder.

Ingen straff kan gjøre fyllest for den urett som ble begått ved regjeringskvartalet og på Utøya. De som ble drept, er ferdig med sine lidelser, men de som står tilbake, med minner, skader og sorg, vil bære med seg dette livet ut. Kanskje det at han aldri noen sinne slipper ut av fengselet, og at han effektivt forhindres fra å spre sitt hat ved at han isoleres fra kommunikasjon med omverdenen unntatt under svært kontrollerte betingelser, er den mest passende straffen. Da vil han i alle fall tilbringe resten av tiden sin uten mulighet til å slippe fri fra vissheten om at han mislyktes. Ja, han klarte å drepe 70-80 mennesker og skade mange titalls. Men han mislyktes i å kneble oss og spre frykt i vårt samfunn.

Likevel, det å bære med seg bitterhet over urett som er begått, bare forsterker og forlenger lidelsen. Bitterheten kan fullstendig forkrøple et menneske. Skal vi komme videre, må det faktisk finne sted en tilgivelse. Ikke i rettsvesenet, tilgivelse er ikke et aspekt der. Men i menneskehjertene. Bare da kan dette grufulle bli lagt bak, bare da kan vi alle for alvor se framover. Vanskelig, menneskelig sett kanskje umulig. Men med Guds hjelp er selv ikke dette umulig.