Hvorfor får ikke Breivik belønning?

Den 22. juli skjedde den verste forbrytelse i Norge i fredstid, ved terroranslaget mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Et samstemt norsk folk reiste seg og tok avstand fra handlingene, og vi fikk sympati og støtte fra store deler av verden. Enten man var direkte berørt eller ikke, og på tvers av det politiske landskapet, deltok mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag i markeringer mot slike uakseptable, meningsløse ugjerninger.

Og mange så for seg et klimaskifte, for nå hadde også lille, beskyttede Norge blitt satt på terrorkartet. Nå var tiden inne til å ta terroren på alvor, også her på berget.

Derfor virker det så uendelig selvmotsigende at den samme terroren som vi fordømmer når den rammer oss selv, belønner vi når den rammer andre.

Det er litt vanskelig å angi et starttidspunkt for terroren, men da Bar-Giora ble stiftet i 1907 og videreført til Hashomer i 1909, var det som svar på gjentatte angrep, i hovedsak fra arabiske bander, på jødiske kibbutzer og moshaver i det som den gangen var en provins i det ottomanske riket. Senere, i 20-, 30- og 40-årene, ble dette satt i system, bl.a. av sentrale arabiske ledere som stormufti al-Husseini, Hitlers nære venn og forbundsfelle under arbeidet med “die Endlösung”- jødeutryddelsen.

Etter grunnleggelsen av Israel i 1948 kom de regulære krigene, men etter 4 klare nederlag, i -48, -56, -67 og -73, endret araberstatene taktikk. Terroren hadde for så vidt pågått hele tiden, under og mellom krigene, men fordi de nå innså at de ikke kunne vinne en åpen, ærlig krig, fant de andre løsninger. Nå skulle de bruke sin egen befolkning som ammunisjon og skjold for å vinne verdens sympati i kampen mot Israel. Denne kampen skulle gå i tre faser, definert på PLO’s 12. sesjon i Kairo i 1974.

1. Gjennom terrorisme skulle man etablere en nasjonal enhet over områder som ble “frigjort fra israelsk styre.”
2. Dernest skulle man bruke disse områdene som utgangspunkt for fortsatt kamp, samtidig som man kunne inngå avtaler og allianser med likesinnede nasjoner.
3. Når man ble sterke nok, skulle man gå til utslettelseskrig.

Når norske myndigheter nå signaliserer støtte til etableringen av “en palestinsk stat,” bringer de denne planen over fra fase 1 til fase 2. Gjennom en slik støtte viser de også med all ønskelig tydelighet at den arabiske terroren har lønt seg. Og de forblir en viktig støttespiller i kampen for å utslette Israel fra kartet, helt på linje med fordums al-Husseini, Arafat og Yassin og dagens Ahmadinejad og Abbas. Det de gir støtte til, er etableringen av en stat som har folkemord som en av grunnpillarene.

Vi fordømmer Breiviks handlinger, med rette. Hvorfor belønner vi da terror som er tusen ganger verre?