"Rakettene gjorde ingen skade"

Svært ofte – når det i det hele tatt rapporteres om rakettangrep mot Israel fra Gaza – avsluttes den kortfattede notisen med at ”rakettene gjorde ingen skade”. Av og til nevnes det at noen faktisk har blitt drept, og at en del flere har fått fysiske skader. Men stort sett kan vi bare lese at det ikke skjedde noen skade.

Derimot er det gjerne omfattende reportasjer, med bildemateriale, av resultatene av at Israel slår tilbake mot dem som, i skjul i sivile områder, skyter raketter og bomber mot Israel. Da vises det gjerne bilder av gråtende barn eller kvinner foran restene av det som sies å ha vært deres hjem. Da lar man bildene fortelle det som ofte blir en skjev fremstilling, og man utelater viktige momenter for å forstå totaliteten i det som har skjedd.

Det har vært undersøkelser av og reportasjer om barnas levekår i Gaza, men ingen politisk korrekt journalist nevner noe om forholdene barna lever under i Sderot eller andre israelske byer nær Gazastripen. Her fraktes barna til skole eller barnehage i pansrede busser. De går inn gjennom spesialbygde korridorer/tunneler av armert betong og inn i lokaler som er bygd for å kunne stå imot en bombe. Når de befinner seg utendørs – eller i ikke-bombesikre lokaler – har de 15 sekunder på å komme seg i sikkerhet når alarmen går. Og alarmen har gjennomsnittlig gått 3-4 ganger hver dag de siste 8 år!

At dette skaper traumer i barnesinn, er lett å forstå, men omfanget blir ikke undersøkt og dokumentert, verken av FN eller gravende journalister. Det er kort og godt ikke interessant for folk flest – sier de som er i posisjon til å formidle informasjonen (de sier det ikke med ord, men at de ikke sier noe, taler for seg selv).

Derimot er det utfyllende undersøkelser og rapporter om traumene for barna i Gaza. Og i tråd med god journalistskikk legges skylden på Israel, uten at man har undersøkt verken de direkte eller de historiske årsakene særlig nøye.

I høst har så Vibeke Løkkeberg entret arenaen med sitt partsinnlegg fra krigen. Hennes film ”Gazas tårer” framstiller et svært snevert bilde av virkeligheten og målbærer utelukkende arabernes ”rettferdige” hat mot jøder/israelere, uten å bringe fram noe som forklarer Israels posisjon i krigen. Israel framstilles, som vanlig som urettmessig aggressor, som overgriper, som den part som alene bærer skylden for den tragiske situasjonen. Rent bortsett fra at dette lett lar seg tilbakevise som falsk propaganda, er filmen blottet for scener som forteller om at jøder/israelere også lider.

Det er et misbruk av våre skattepenger når et slikt ensidig propaganda(makk)verk (kalt ”dokumentar”) belønnes med 2,8 millioner i statsstøtte. Men det er dessverre ikke første, og neppe siste, gang slikt skjer.

På begge sider av konflikten ønsker barna å leve i fred, å kunne få en normal oppvekst. Men de får ikke lov. De arabiske barna blir brukt som våpen og skjold av kyniske ledere, og de israelske barna blir brukt som målskiver for de samme ledernes raketter. Likevel er det israelske myndigheter som får skylden for at situasjonen er slik den er.

Golda Meir uttrykte seg slik: ”Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn. Men vi kan ikke tilgi dem at de tvinger oss til å drepe deres barn.” Det sier litt om den israelske holdningen. Og den arabiske.

I Afghanistan, Irak, England, Frankrike – og Norge – kjemper vi mot islamistene og fordømmer deres handlinger. Men vestlige myndigheter, mediafolk, akademikere og kunstnere (ikke alle, men mange) lovpriser islamistenes handlinger når de rettes mot Israel. Det er kun ett ord som kan beskrive en slik holdning: JØDEHAT.

Hvorfor skal Israel stole på FN og EU?

FN, EU, Norge, samtlige araberland og de fleste andre har uttalt seg i fordømmende ordelag om hendelsene i forbindelse med konvoien til Gaza i månedsskiftet. Og stort sett de samme aktørene har krevd en ”uavhengig, internasjonal gransking av hendelsene”. Og flere aktører har foreslått at nettopp de burde overta. Det er grunn til å gi et par kommentarer til dette.

For det første: Mavi Marmara og de andre skipene i konvoien seilte ”under falsk flagg”, det viste bl.a. mengden av beslaglagte stikk- og slagvåpen om bord. Mengden hjelpesendinger konvoien brakte med seg, var knapt mer enn en dråpe i havet i forhold til det Israel bringer inn i Gaza på regulær basis. Så formålet var snarere å intervenere i en pågående militær konflikt. Og da må man forvente at det kommer et militært svar.

For det andre: Hvem skulle kunne delta i en ”uavhengig gransking”? FN er ingen uavhengig aktør, det viser deres Midtøsten-historie klart og tydelig. Det skulle være nok å henvise til FNs handlinger/reaksjoner i forbindelse med Jenin-”massakren”, den siste Libanon-krigen, UNIFILs neglisjering av Hisb’allah-virksomheten i Sør-Libanon (men fordømmelse av israelske motreaksjoner) og den nærmest fraværende fordømmelsen av arabiske staters/organisasjoners aggresjon (men rask og utvetydig fordømmelse av israelske reaksjoner), samt en total unnfallenhet når det gjelder å hindre ny styrkeoppbygging fra Hisb’allahs side. Og går man litt tilbake i historien, kan vi trekke fram U Thants unnfallenhet overfor Nasser i forkant av 6-dagerskrigen, den raske reaksjonen fra Sikkerhetsrådet etter dette krigsutbruddet (fordi Israel hadde overtaket), og den tilsvarende trege reaksjonen i Yom Kippur-krigen i 1973 (så lenge araberstatene hadde overtaket, men nærmest en kuvending når Israel kom på offensiven). Og vi bør heller ikke glemme FNs generalforsamlings vedtak fra 1975 som likestilte sionisme med rasisme, samt de to Durban-konferansene (2001, 2009) som nærmest ensidig fordømte Israel mens andre nasjoners langt alvorligere overgrep ble utelatt.

Dessuten har jo tidligere undersøkelseskommisjoner og observatørstyrker vist en ganske klar slagside mot Israel, ikke akkurat uavhengige, balanserte granskingskomiteer.

Og hvorfor er FN så tilbakeholdende i reaksjonene overfor Irans klare hensikter om utslettelse av Israel? Tross alt er Israel en selvstendig stat, beskyttet av FN-charteret, og Irans krigsretorikk overfor Israel rammes klart av dette charteret.

For det tredje: Flere EU-land, herunder særlig Storbritannia og Frankrike, har forskjellsbehandlet Israel/jødene og/eller har sterke bånd til araberstatene. Og disse landene har også ganske store muslimske befolkningsgrupper. Kan man forvente at disse landene vil forholde seg nøytrale, eller vil de i påkommende tilfeller lukke øynene for forsendelser av materiell som kan brukes i krigføring?

Når det gjelder sin egen sikkerhet, kan Israel faktisk bare stole på seg selv. Satt under press er det få, om noen, andre nasjoner som gidder bry seg med Israels sikkerhet, for det er jo viktigere med gode relasjoner til araberstatene – de er jo tross alt femti ganger så mange i folketall og har 550 ganger så stort landareal som Israel, og attpåtil har de olje. I denne sammenhengen blir Israel lite og ubetydelig, ikke verdt å risikere en krise for.

- Fare for liv og helse

Etter få dager med sykepleierstreik begynner lederne ved enkelte sykehus allerede å rope på tvungen lønnsnemnd ved at de peker på "fare for liv og helse". Dette bør helsebyråkratene umiddelbart slutte med.

Grunnen er ganske enkel: Den største faren for liv og helse her til lands er faktisk helsebyråkratene og -politikerne selv. For med sine stadige budsjettkutt og krav til helseforetakene om å gå i balanse setter de liv og helse på spill. Lenge før de beskylder de streikende sykepleierne for å gamble med folks liv og helse, bør de se på sin egen rolle. Da ville nok pipen få en ganske annen lyd!

Så hold fingrene unna sykepleierstreiken inntil dere byråkrater og helsepolitikere har feid for egen dør!

Det politisk ukorrekte bildet av Gaza

Media flommer over av bilder og reportasjer om konvoien med humanitær hjelp til de nødstedte i Gaza. Hvor korrekt er bildet som tegnes av situasjonen i Gaza?

Tidligere Midtøsten-korrespondent Tom Cross tegner i kanadiske National Post et ganske annet bilde enn det politisk korrekte som framkommer i mange europeiske og ikke minst norske media. Han bruker begrepet ”non-existent” om det mange vestlige media omtaler som en ”mass humanitarian catastrophe”. Og han begrunner sine påstander.

Han beskriver et samfunn hvor en vesentlig del av befolkningen fører en middelklassetilværelse, noen endog overklasse. Han forteller om Gazas nye OL-størrelse svømmearena, bygd i en tid med ”mangel på vann og bygningsmaterialer”. Han forteller om eksklusive restauranter som slett ikke mangler kunder, og velfylte butikker der endog suvenirer selges.

Han underslår selvsagt ikke at det også er fattigdom i Gaza, men, som han skriver, det er det jammen i Paris og Roma og New York og Los Angeles også. For ikke å snakke om i mange byer og landsbyer i Israel. Men disse sidene ved Vesten og Israel blir nær sagt aldri vist – kun glansbildene.

Videre kan jo hver enkelt gjøre seg opp en mening om begrepet ”blokade” er riktig. Statistikken viser at mellom 25.01.09 og 22.05.10 kom det inn totalt 935.000 tonn hjelpesendinger, herunder også høyteknologisk medisinsk utstyr, fordelt på nær 39.000 lastebiler. Videre kom det inn over 125 millioner liter drivstoff til Gaza kraftstasjon, nær 4,25 millioner liter drivstoff for transport og over 48.000 tonn gass til matlaging. Over 20.000 palestina-arabere krysset grensen til Israel, de fleste for medisinsk behandling. Og mange hundre tusen blomster ble eksportert fra Gaza.

Men mye av dette kom aldri fram til dem som trengte det, for Hamas beslagla store deler av hjelpesendingene. Det er således ikke den israelske ”blokaden” som er det egentlige problemet, men det faktum at varene havner i feil hender.

Kanskje norske og internasjonale ”fredsaktivister” burde rette skytset sitt - og støtten sin - i en annen retning.

Tom Cross' artikkel kan leses her: http://fullcomment.nationalpost.com/2010/05/25/fancy-restaurants-and-olympic-size-pools-what-the-media-won%E2%80%99t-report-about-gaza/#ixzz0pMJhwsMt