Hvorfor skal Israel stole på FN og EU?

FN, EU, Norge, samtlige araberland og de fleste andre har uttalt seg i fordømmende ordelag om hendelsene i forbindelse med konvoien til Gaza i månedsskiftet. Og stort sett de samme aktørene har krevd en ”uavhengig, internasjonal gransking av hendelsene”. Og flere aktører har foreslått at nettopp de burde overta. Det er grunn til å gi et par kommentarer til dette.

For det første: Mavi Marmara og de andre skipene i konvoien seilte ”under falsk flagg”, det viste bl.a. mengden av beslaglagte stikk- og slagvåpen om bord. Mengden hjelpesendinger konvoien brakte med seg, var knapt mer enn en dråpe i havet i forhold til det Israel bringer inn i Gaza på regulær basis. Så formålet var snarere å intervenere i en pågående militær konflikt. Og da må man forvente at det kommer et militært svar.

For det andre: Hvem skulle kunne delta i en ”uavhengig gransking”? FN er ingen uavhengig aktør, det viser deres Midtøsten-historie klart og tydelig. Det skulle være nok å henvise til FNs handlinger/reaksjoner i forbindelse med Jenin-”massakren”, den siste Libanon-krigen, UNIFILs neglisjering av Hisb’allah-virksomheten i Sør-Libanon (men fordømmelse av israelske motreaksjoner) og den nærmest fraværende fordømmelsen av arabiske staters/organisasjoners aggresjon (men rask og utvetydig fordømmelse av israelske reaksjoner), samt en total unnfallenhet når det gjelder å hindre ny styrkeoppbygging fra Hisb’allahs side. Og går man litt tilbake i historien, kan vi trekke fram U Thants unnfallenhet overfor Nasser i forkant av 6-dagerskrigen, den raske reaksjonen fra Sikkerhetsrådet etter dette krigsutbruddet (fordi Israel hadde overtaket), og den tilsvarende trege reaksjonen i Yom Kippur-krigen i 1973 (så lenge araberstatene hadde overtaket, men nærmest en kuvending når Israel kom på offensiven). Og vi bør heller ikke glemme FNs generalforsamlings vedtak fra 1975 som likestilte sionisme med rasisme, samt de to Durban-konferansene (2001, 2009) som nærmest ensidig fordømte Israel mens andre nasjoners langt alvorligere overgrep ble utelatt.

Dessuten har jo tidligere undersøkelseskommisjoner og observatørstyrker vist en ganske klar slagside mot Israel, ikke akkurat uavhengige, balanserte granskingskomiteer.

Og hvorfor er FN så tilbakeholdende i reaksjonene overfor Irans klare hensikter om utslettelse av Israel? Tross alt er Israel en selvstendig stat, beskyttet av FN-charteret, og Irans krigsretorikk overfor Israel rammes klart av dette charteret.

For det tredje: Flere EU-land, herunder særlig Storbritannia og Frankrike, har forskjellsbehandlet Israel/jødene og/eller har sterke bånd til araberstatene. Og disse landene har også ganske store muslimske befolkningsgrupper. Kan man forvente at disse landene vil forholde seg nøytrale, eller vil de i påkommende tilfeller lukke øynene for forsendelser av materiell som kan brukes i krigføring?

Når det gjelder sin egen sikkerhet, kan Israel faktisk bare stole på seg selv. Satt under press er det få, om noen, andre nasjoner som gidder bry seg med Israels sikkerhet, for det er jo viktigere med gode relasjoner til araberstatene – de er jo tross alt femti ganger så mange i folketall og har 550 ganger så stort landareal som Israel, og attpåtil har de olje. I denne sammenhengen blir Israel lite og ubetydelig, ikke verdt å risikere en krise for.