"Rakettene gjorde ingen skade"

Svært ofte – når det i det hele tatt rapporteres om rakettangrep mot Israel fra Gaza – avsluttes den kortfattede notisen med at ”rakettene gjorde ingen skade”. Av og til nevnes det at noen faktisk har blitt drept, og at en del flere har fått fysiske skader. Men stort sett kan vi bare lese at det ikke skjedde noen skade.

Derimot er det gjerne omfattende reportasjer, med bildemateriale, av resultatene av at Israel slår tilbake mot dem som, i skjul i sivile områder, skyter raketter og bomber mot Israel. Da vises det gjerne bilder av gråtende barn eller kvinner foran restene av det som sies å ha vært deres hjem. Da lar man bildene fortelle det som ofte blir en skjev fremstilling, og man utelater viktige momenter for å forstå totaliteten i det som har skjedd.

Det har vært undersøkelser av og reportasjer om barnas levekår i Gaza, men ingen politisk korrekt journalist nevner noe om forholdene barna lever under i Sderot eller andre israelske byer nær Gazastripen. Her fraktes barna til skole eller barnehage i pansrede busser. De går inn gjennom spesialbygde korridorer/tunneler av armert betong og inn i lokaler som er bygd for å kunne stå imot en bombe. Når de befinner seg utendørs – eller i ikke-bombesikre lokaler – har de 15 sekunder på å komme seg i sikkerhet når alarmen går. Og alarmen har gjennomsnittlig gått 3-4 ganger hver dag de siste 8 år!

At dette skaper traumer i barnesinn, er lett å forstå, men omfanget blir ikke undersøkt og dokumentert, verken av FN eller gravende journalister. Det er kort og godt ikke interessant for folk flest – sier de som er i posisjon til å formidle informasjonen (de sier det ikke med ord, men at de ikke sier noe, taler for seg selv).

Derimot er det utfyllende undersøkelser og rapporter om traumene for barna i Gaza. Og i tråd med god journalistskikk legges skylden på Israel, uten at man har undersøkt verken de direkte eller de historiske årsakene særlig nøye.

I høst har så Vibeke Løkkeberg entret arenaen med sitt partsinnlegg fra krigen. Hennes film ”Gazas tårer” framstiller et svært snevert bilde av virkeligheten og målbærer utelukkende arabernes ”rettferdige” hat mot jøder/israelere, uten å bringe fram noe som forklarer Israels posisjon i krigen. Israel framstilles, som vanlig som urettmessig aggressor, som overgriper, som den part som alene bærer skylden for den tragiske situasjonen. Rent bortsett fra at dette lett lar seg tilbakevise som falsk propaganda, er filmen blottet for scener som forteller om at jøder/israelere også lider.

Det er et misbruk av våre skattepenger når et slikt ensidig propaganda(makk)verk (kalt ”dokumentar”) belønnes med 2,8 millioner i statsstøtte. Men det er dessverre ikke første, og neppe siste, gang slikt skjer.

På begge sider av konflikten ønsker barna å leve i fred, å kunne få en normal oppvekst. Men de får ikke lov. De arabiske barna blir brukt som våpen og skjold av kyniske ledere, og de israelske barna blir brukt som målskiver for de samme ledernes raketter. Likevel er det israelske myndigheter som får skylden for at situasjonen er slik den er.

Golda Meir uttrykte seg slik: ”Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn. Men vi kan ikke tilgi dem at de tvinger oss til å drepe deres barn.” Det sier litt om den israelske holdningen. Og den arabiske.

I Afghanistan, Irak, England, Frankrike – og Norge – kjemper vi mot islamistene og fordømmer deres handlinger. Men vestlige myndigheter, mediafolk, akademikere og kunstnere (ikke alle, men mange) lovpriser islamistenes handlinger når de rettes mot Israel. Det er kun ett ord som kan beskrive en slik holdning: JØDEHAT.