En tre-stats-løsning er ingen løsning.

Det snakkes mye om en to-stats-løsning i Midtøsten. Men det de i virkeligheten snakker om, er en tre-stats-løsning. For det er allerede to stater innenfor det gamle Palestina-mandatet, nemlig Israel og Jordan. Således er det området som ble satt av til en jødisk stat, allerede delt, og i tillegg til Syria, Libanon, Irak og Saudi-Arabia, gav det gamle ottomanske riket opphav til ytterligere en arabisk stat – Transjordan, senere Jordan.

Og kong Hussein, den kanskje mest betydningsfulle kongen av Jordan, uttalte at ”Jordan er Palestina, og Palestina er Jordan.” Om lag 70% av Jordans befolkning er for øvrig ”palestinere”. Så ”palestinerne” har allerede en stat. Trenger de ytterligere en?

Avtalen som ble inngått mellom daværende kong Feisal og den kanskje mest betydningsfulle jødiske lederen i mellomkrigstida, Chaim Weizmann, slo fast at området skulle tildeles til jødene, men at intet skulle gjøres som kunne sette de religiøse og sosiale rettighetene til den allerede eksisterende befolkningen i området til side. Ingen ting var sagt om nasjonale rettigheter, bortsett fra for jødene, som skulle få området som et ”nasjonalhjem”. Men 77% av dette området ble fradelt som en arabisk stat allerede i 1922.

Kriger fører ofte til grenseendringer og forflytning av befolknings­grupper. Det er nok å nevne Karelen, Polens grenser både mot Tyskland og Russland, og India-Pakistan. I sistnevnte tilfelle ble en befolkning på om lag 7 millioner flyttet i forbindelse med selvstendigheten fra Storbritannia i 1947. I forhold til dette både var og er ”det palestinske flyktning­problemet” bagateller.

FN slår fast det utillatelige i å erverve seg land gjennom krig. Dette gjelder angrepskrig, ikke forsvarskrig. For hvis det også skulle omfatte forsvarskrig, betyr det at enhver som går til krig, gjør det uten fare for å miste noe av sitt eget. Israel er blitt påtvunget 8 kriger og har gått seirende ut av dem alle. Likevel kreves det at de skal gi tilbake det de erobret fra aggressorene. Det er ingen rimelighet i dette.

Den ”palestinske” befolkningen lider fordi den blir brukt som spydspiss i den pan-arabiske krigføringen mot Israel. At så er tilfelle, har flere arabiske ledere innrømmet, endog kalt det kriminelt. Men disse lederne er døde nå, noen av dem drept av sine egne.

En tre-statsløsning vil kun være et midlertidig trekk i arabernes kamp for to-statsløsningen: Jordan og Palestina.

Både bibelsk, folkerettslig og utfra urbefolkningsretten og krigs­historiske paralleller har Israel et klart krav på hele området, inkludert Judea, Samaria og Gaza, og selvsagt Jerusalem, som har vært folkets livsnerve gjennom 3000 år. Kristent Samlingsparti sier et klart ja til dette kravet. Vi anerkjenner fullt ut Israels rett til sin hovedstad og vil som en naturlig konsekvens av dette flytte Norges ambassade til Jerusalem. Og enhver form for boikott av Israel fordi landet bruker sin soleklare rett til selvforsvar (samtidig som Norge pleier nære forbindelser med f.eks. Kina og importerer store mengder frukt fra Marokko og poteter fra Saudi-Arabia), er selvsagt uakseptabel (men takk til SV for at de gav oss mange tips om hvor vi kan kjøpe israelske varer).