Det har til alle tider hendt at et barn har måttet vokse opp uten å kjenne sin far. Ulykker og sykdom har revet menn bort mens deres hustruer har gått gravide, eller mens barna har vært bitte små. Men selv om disse barna aldri har kunnet lære sin far å kjenne personlig, har deres mor kunnet fortelle, og de har ofte også hatt et bilde å forholde seg til: Dette er din FAR.
I moderne tid vokser mange barn opp med en enslig forelder, vanligvis moren, på grunn av skilsmisse. Likevel vet disse barna at de har hatt en far, og de fleste kan også ha kontakt med ham. De har en FAR.
Men i dagens Norge kan barn vokse opp uten å ha en far. Ikke bare en far de aldri har kjent, ikke bare en far de ikke har kontakt med – men UTEN EN FAR. Det er bestemt i norsk lov! I endringen i barneloven, som trådte i kraft 1. januar i år, heter det (§4, 2. avsnitt): ”Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.” Det står ikke ”kan ikkje bu saman med...” eller ”har ikkje arverett til...”. Det står ”kan ikkje ha...”.
Slike barn er vedtatt farløse. Med et pennestrøk har disse blitt fratatt en av de mest selvsagte rettighetene i livet.
I FNs barnekonvensjon, §7, heter det: Barnet har, umiddelbart etter fødselen, rett til navn og nasjonalitet, og så langt det er mulig, å kjenne til sine foreldre og få omsorg av dem. Og i §8 heter det: Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Til alt overmål heter det også, i §41: Hvis andre nasjonale eller internasjonale lover som staten har vedtatt, sikrer barnet bedre enn med denne konvensjonen, gjelder disse lovene, og ikke konvensjonen. Og i §42: Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne.
Tror våre folkevalgte på storken? Alle vet at to kvinner ikke kan få barn sammen. Hvor har da de ”felles” barna kommet fra? For noen far har de jo ikke, det har Stortinget bestemt.
Gjennom endringene i barneloven bryter Norge FNs barnekonvensjon og krenker barnas rettigheter på en grov måte. Man fratar barn en selvsagt rett til å kjenne sin opprinnelse og å få omsorg av sin reelle far, uten at det er noen annen grunn til dette enn at to kvinner ønsker det slik. Og så hevdes det at det er ”barnas beste” man har i tankene!
All forskning viser at det er til barns beste å vokse opp i en stabil familie med far og mor. De undersøkelser som hevder å vise noe annet, er få, og seriøse forskere har avvist dem som uvitenskapelige, i den forstand at de bryter med prinsippene for god forskningsskikk, både hva angår sammensetning av forskningsteam, utvelgelse av testgruppe og kontrollgruppe, testantall og testtid. Ved selv å velge testparametrene kan man bevise hva som helst, men det har ikke noe med seriøs forskning å gjøre. Likevel er dette blitt brukt for å overbevise norske stortingspolitikere.
Kristent Samlingsparti taler barnas og familiens sak. Vi avviser propagandaen fra LLH og deres lobby, og vil ta endringene i ekteskapsloven og barneloven opp til ny behandling for å reversere dem. Vi fastholder kompromissløst, både på bibelsk grunnlag og med støtte i stort sett alle samfunn opp igjennom historien, at ekteskapet er en forening mellom én mann og én kvinne, og at barn har rett til å kjenne og få omsorg fra sine biologiske foreldre. Og da skal ikke myndighetene lage forordninger som undergraver dette.
søndag 14. juni 2009
tirsdag 9. juni 2009
Feig, eller politisk korrekt?
Etter at Irans president Ahmadinejad hadde holdt sitt hatefulle innlegg, krydret med usannheter, under FNs rasismekonferanse, hadde de fleste vestlige land – som ikke allerede i forkant hadde boikottet konferansen – forlatt salen. Unntaket var Norge. Utenriksminister Gahr Støre kritiserte Ahmadinejads innlegg, sant nok, men Irans president fikk jammen også kritikk på hjemmebane. Således var det lite enestående i det Gahr Støre sa. Det hadde vært et langt klarere signal om Gahr Støre hadde holdt seg borte, i likhet med stort sett alle sine kolleger.
Gjennom sin agitasjon mot Israel, der han krever Israel slettet fra jordens overflate, har Irans president brutt sine klare forpliktelser i forhold til FN-pakten. Men hvor er Norges krav om at Iran skal kastes ut av FN? Det har ikke vært tema.
Slike uttalelser er også straffbare i henhold til norsk lov, fordi de er oppfordringer til straffbare handlinger. Men det offisielle Norge er tilbakeholdende med reaksjoner. Og for ordens skyld: Ord har aldri rammet verken Ahmadinejad eller hans likesinnede.
Iran forsyner både Hizb’allah og Hamas med våpen. Hvor er Norges fordømmelse av og tiltak mot dette? Fraværende.
Mens Norge og resten av FN sover, haster Iran mot kjernevåpen. Kanskje det allerede er for sent å hindre dette.
Men det offisielle Norge er raske med å fordømme Israel når landet forsvarer seg mot de angrep en tilnærmet samlet araberverden, via Hamas og Hisb’allah, retter mot Israel.
For dette er politisk korrekt. Det er naivt og feigt, det er urettferdig, men det er politisk korrekt i dagens Norge.
Det vi risikerer, er at når Iran og andre radikale stater har gjort seg ”ferdige med” Israel – ved at de innser at de ikke klarer å knekke denne mini-staten – vil de for alvor rette sin oppmerksomhet mot Vesten, Norge inkludert. Da vil naive norske politikere få erfare at den dialogen man har forsøkt å få til, kun har ført til latter hos Iran og deres venner, mens disse har kjøpt seg tid og forberedt seg på avgjørende konfrontasjon.
Legg dumskapen til side, dropp alle politisk korrekte fraser, og våkn opp!
(Artikkelen ble publisert som leserbrev i april.)
Gjennom sin agitasjon mot Israel, der han krever Israel slettet fra jordens overflate, har Irans president brutt sine klare forpliktelser i forhold til FN-pakten. Men hvor er Norges krav om at Iran skal kastes ut av FN? Det har ikke vært tema.
Slike uttalelser er også straffbare i henhold til norsk lov, fordi de er oppfordringer til straffbare handlinger. Men det offisielle Norge er tilbakeholdende med reaksjoner. Og for ordens skyld: Ord har aldri rammet verken Ahmadinejad eller hans likesinnede.
Iran forsyner både Hizb’allah og Hamas med våpen. Hvor er Norges fordømmelse av og tiltak mot dette? Fraværende.
Mens Norge og resten av FN sover, haster Iran mot kjernevåpen. Kanskje det allerede er for sent å hindre dette.
Men det offisielle Norge er raske med å fordømme Israel når landet forsvarer seg mot de angrep en tilnærmet samlet araberverden, via Hamas og Hisb’allah, retter mot Israel.
For dette er politisk korrekt. Det er naivt og feigt, det er urettferdig, men det er politisk korrekt i dagens Norge.
Det vi risikerer, er at når Iran og andre radikale stater har gjort seg ”ferdige med” Israel – ved at de innser at de ikke klarer å knekke denne mini-staten – vil de for alvor rette sin oppmerksomhet mot Vesten, Norge inkludert. Da vil naive norske politikere få erfare at den dialogen man har forsøkt å få til, kun har ført til latter hos Iran og deres venner, mens disse har kjøpt seg tid og forberedt seg på avgjørende konfrontasjon.
Legg dumskapen til side, dropp alle politisk korrekte fraser, og våkn opp!
(Artikkelen ble publisert som leserbrev i april.)
Ja til aktiv livshjelp!
Til manges overraskelse og forferdelse vedtok FrPs landsmøte å gå inn for aktiv dødshjelp under visse omstendigheter. Jeg har ikke sett noen utfyllende redegjørelse for hva slags omstendigheter dette dreier seg om, men det spiller for så vidt ingen rolle.
For Kristent Samlingsparti (KSP) går imot enhver form for aktiv dødshjelp. Dette kan vi trygt gjøre, selv om vi, som FrP vil kjempe hardt for individets rettigheter til å bestemme over eget liv.
Det er mange i Norge i dag som sliter - fysisk og psykisk, emosjonelt, sosialt og økonomisk. Mange er plaget med store smerter. Selv har jeg vært forskånet for dette, men det er mange beretninger, både fra mennesker som har levd gjennom et ”smerte-helvete”, og fra mennesker som lever i et, om at de likevel priser livet. Dette kan de gjøre fordi de får hjelp til å leve med sine smerter.
Det er ingen lov som hindrer noen i å avslutte sitt eget liv. KSP tror heller ikke på noen slik lov, for hvordan skal man kunne håndheve den – kan man straffe noen som allerede er død? (At det vil kunne ha konsekvenser for forsikringsutbetaling, er en annen sak.) Derimot er det lovbestemmelser som forbyr å assistere til selvmord, og disse ønsker KSP å beholde disse. KSP vil isteden kjempe for aktiv LIVSHJELP, for å gi mennesker så gode liv som mulig på tross av smerter eller følelsen av håpløshet.
Hvordan skal man kunne sette grenser for aktiv dødshjelp? Det går ikke, for verken smerte eller håpløshet lar seg kategorisere. Og hvordan skal man kunne pålegge en lege å assistere til selvmord? Dette vil være en umulig situasjon.
Og ikke minst: For den som er alvorlig syk og i behov av intensiv pleie, kan det føles som et samvittighetspress å skåne både pårørende og hjelpeapparatet for belastningene - ved at man isteden velger å forlate denne verden. På denne måten å kjenne seg uønsket (reelt eller ikke) er en byrde vi ikke kan åpne for å legge på noen.
Likevel blir det litt hyklerisk når enkelte sier at ”legens oppgave er å bevare liv,” samtidig som man ikke løfter en finger for å forhindre de om lag 50 drap som skjer ved legenes hånd hver eneste dag. For abort er prinsipielt ikke forskjellig fra aktiv dødshjelp.
KSP vil kjempe FOR LIVET, og FOR HJELP TIL Å LEVE DET dersom slik hjelp skulle være nødvendig. Det gjelder overfor den som er i en terminalfase, for den som ennå ikke har påbegynt det selvstendige livet, og for den som går med tanker om abort. KSP kjemper for individets frihet og rett – TIL Å LEVE, fra unnfangelse til naturlig død.
For Kristent Samlingsparti (KSP) går imot enhver form for aktiv dødshjelp. Dette kan vi trygt gjøre, selv om vi, som FrP vil kjempe hardt for individets rettigheter til å bestemme over eget liv.
Det er mange i Norge i dag som sliter - fysisk og psykisk, emosjonelt, sosialt og økonomisk. Mange er plaget med store smerter. Selv har jeg vært forskånet for dette, men det er mange beretninger, både fra mennesker som har levd gjennom et ”smerte-helvete”, og fra mennesker som lever i et, om at de likevel priser livet. Dette kan de gjøre fordi de får hjelp til å leve med sine smerter.
Det er ingen lov som hindrer noen i å avslutte sitt eget liv. KSP tror heller ikke på noen slik lov, for hvordan skal man kunne håndheve den – kan man straffe noen som allerede er død? (At det vil kunne ha konsekvenser for forsikringsutbetaling, er en annen sak.) Derimot er det lovbestemmelser som forbyr å assistere til selvmord, og disse ønsker KSP å beholde disse. KSP vil isteden kjempe for aktiv LIVSHJELP, for å gi mennesker så gode liv som mulig på tross av smerter eller følelsen av håpløshet.
Hvordan skal man kunne sette grenser for aktiv dødshjelp? Det går ikke, for verken smerte eller håpløshet lar seg kategorisere. Og hvordan skal man kunne pålegge en lege å assistere til selvmord? Dette vil være en umulig situasjon.
Og ikke minst: For den som er alvorlig syk og i behov av intensiv pleie, kan det føles som et samvittighetspress å skåne både pårørende og hjelpeapparatet for belastningene - ved at man isteden velger å forlate denne verden. På denne måten å kjenne seg uønsket (reelt eller ikke) er en byrde vi ikke kan åpne for å legge på noen.
Likevel blir det litt hyklerisk når enkelte sier at ”legens oppgave er å bevare liv,” samtidig som man ikke løfter en finger for å forhindre de om lag 50 drap som skjer ved legenes hånd hver eneste dag. For abort er prinsipielt ikke forskjellig fra aktiv dødshjelp.
KSP vil kjempe FOR LIVET, og FOR HJELP TIL Å LEVE DET dersom slik hjelp skulle være nødvendig. Det gjelder overfor den som er i en terminalfase, for den som ennå ikke har påbegynt det selvstendige livet, og for den som går med tanker om abort. KSP kjemper for individets frihet og rett – TIL Å LEVE, fra unnfangelse til naturlig død.
søndag 7. juni 2009
En tre-stats-løsning er ingen løsning.
Det snakkes mye om en to-stats-løsning i Midtøsten. Men det de i virkeligheten snakker om, er en tre-stats-løsning. For det er allerede to stater innenfor det gamle Palestina-mandatet, nemlig Israel og Jordan. Således er det området som ble satt av til en jødisk stat, allerede delt, og i tillegg til Syria, Libanon, Irak og Saudi-Arabia, gav det gamle ottomanske riket opphav til ytterligere en arabisk stat – Transjordan, senere Jordan.
Og kong Hussein, den kanskje mest betydningsfulle kongen av Jordan, uttalte at ”Jordan er Palestina, og Palestina er Jordan.” Om lag 70% av Jordans befolkning er for øvrig ”palestinere”. Så ”palestinerne” har allerede en stat. Trenger de ytterligere en?
Avtalen som ble inngått mellom daværende kong Feisal og den kanskje mest betydningsfulle jødiske lederen i mellomkrigstida, Chaim Weizmann, slo fast at området skulle tildeles til jødene, men at intet skulle gjøres som kunne sette de religiøse og sosiale rettighetene til den allerede eksisterende befolkningen i området til side. Ingen ting var sagt om nasjonale rettigheter, bortsett fra for jødene, som skulle få området som et ”nasjonalhjem”. Men 77% av dette området ble fradelt som en arabisk stat allerede i 1922.
Kriger fører ofte til grenseendringer og forflytning av befolkningsgrupper. Det er nok å nevne Karelen, Polens grenser både mot Tyskland og Russland, og India-Pakistan. I sistnevnte tilfelle ble en befolkning på om lag 7 millioner flyttet i forbindelse med selvstendigheten fra Storbritannia i 1947. I forhold til dette både var og er ”det palestinske flyktningproblemet” bagateller.
FN slår fast det utillatelige i å erverve seg land gjennom krig. Dette gjelder angrepskrig, ikke forsvarskrig. For hvis det også skulle omfatte forsvarskrig, betyr det at enhver som går til krig, gjør det uten fare for å miste noe av sitt eget. Israel er blitt påtvunget 8 kriger og har gått seirende ut av dem alle. Likevel kreves det at de skal gi tilbake det de erobret fra aggressorene. Det er ingen rimelighet i dette.
Den ”palestinske” befolkningen lider fordi den blir brukt som spydspiss i den pan-arabiske krigføringen mot Israel. At så er tilfelle, har flere arabiske ledere innrømmet, endog kalt det kriminelt. Men disse lederne er døde nå, noen av dem drept av sine egne.
En tre-statsløsning vil kun være et midlertidig trekk i arabernes kamp for to-statsløsningen: Jordan og Palestina.
Både bibelsk, folkerettslig og utfra urbefolkningsretten og krigshistoriske paralleller har Israel et klart krav på hele området, inkludert Judea, Samaria og Gaza, og selvsagt Jerusalem, som har vært folkets livsnerve gjennom 3000 år. Kristent Samlingsparti sier et klart ja til dette kravet. Vi anerkjenner fullt ut Israels rett til sin hovedstad og vil som en naturlig konsekvens av dette flytte Norges ambassade til Jerusalem. Og enhver form for boikott av Israel fordi landet bruker sin soleklare rett til selvforsvar (samtidig som Norge pleier nære forbindelser med f.eks. Kina og importerer store mengder frukt fra Marokko og poteter fra Saudi-Arabia), er selvsagt uakseptabel (men takk til SV for at de gav oss mange tips om hvor vi kan kjøpe israelske varer).
Og kong Hussein, den kanskje mest betydningsfulle kongen av Jordan, uttalte at ”Jordan er Palestina, og Palestina er Jordan.” Om lag 70% av Jordans befolkning er for øvrig ”palestinere”. Så ”palestinerne” har allerede en stat. Trenger de ytterligere en?
Avtalen som ble inngått mellom daværende kong Feisal og den kanskje mest betydningsfulle jødiske lederen i mellomkrigstida, Chaim Weizmann, slo fast at området skulle tildeles til jødene, men at intet skulle gjøres som kunne sette de religiøse og sosiale rettighetene til den allerede eksisterende befolkningen i området til side. Ingen ting var sagt om nasjonale rettigheter, bortsett fra for jødene, som skulle få området som et ”nasjonalhjem”. Men 77% av dette området ble fradelt som en arabisk stat allerede i 1922.
Kriger fører ofte til grenseendringer og forflytning av befolkningsgrupper. Det er nok å nevne Karelen, Polens grenser både mot Tyskland og Russland, og India-Pakistan. I sistnevnte tilfelle ble en befolkning på om lag 7 millioner flyttet i forbindelse med selvstendigheten fra Storbritannia i 1947. I forhold til dette både var og er ”det palestinske flyktningproblemet” bagateller.
FN slår fast det utillatelige i å erverve seg land gjennom krig. Dette gjelder angrepskrig, ikke forsvarskrig. For hvis det også skulle omfatte forsvarskrig, betyr det at enhver som går til krig, gjør det uten fare for å miste noe av sitt eget. Israel er blitt påtvunget 8 kriger og har gått seirende ut av dem alle. Likevel kreves det at de skal gi tilbake det de erobret fra aggressorene. Det er ingen rimelighet i dette.
Den ”palestinske” befolkningen lider fordi den blir brukt som spydspiss i den pan-arabiske krigføringen mot Israel. At så er tilfelle, har flere arabiske ledere innrømmet, endog kalt det kriminelt. Men disse lederne er døde nå, noen av dem drept av sine egne.
En tre-statsløsning vil kun være et midlertidig trekk i arabernes kamp for to-statsløsningen: Jordan og Palestina.
Både bibelsk, folkerettslig og utfra urbefolkningsretten og krigshistoriske paralleller har Israel et klart krav på hele området, inkludert Judea, Samaria og Gaza, og selvsagt Jerusalem, som har vært folkets livsnerve gjennom 3000 år. Kristent Samlingsparti sier et klart ja til dette kravet. Vi anerkjenner fullt ut Israels rett til sin hovedstad og vil som en naturlig konsekvens av dette flytte Norges ambassade til Jerusalem. Og enhver form for boikott av Israel fordi landet bruker sin soleklare rett til selvforsvar (samtidig som Norge pleier nære forbindelser med f.eks. Kina og importerer store mengder frukt fra Marokko og poteter fra Saudi-Arabia), er selvsagt uakseptabel (men takk til SV for at de gav oss mange tips om hvor vi kan kjøpe israelske varer).
Abonner på:
Innlegg (Atom)