Hvorfor skal Israel stole på FN og EU?

FN, EU, Norge, samtlige araberland og de fleste andre har uttalt seg i fordømmende ordelag om hendelsene i forbindelse med konvoien til Gaza i månedsskiftet. Og stort sett de samme aktørene har krevd en ”uavhengig, internasjonal gransking av hendelsene”. Og flere aktører har foreslått at nettopp de burde overta. Det er grunn til å gi et par kommentarer til dette.

For det første: Mavi Marmara og de andre skipene i konvoien seilte ”under falsk flagg”, det viste bl.a. mengden av beslaglagte stikk- og slagvåpen om bord. Mengden hjelpesendinger konvoien brakte med seg, var knapt mer enn en dråpe i havet i forhold til det Israel bringer inn i Gaza på regulær basis. Så formålet var snarere å intervenere i en pågående militær konflikt. Og da må man forvente at det kommer et militært svar.

For det andre: Hvem skulle kunne delta i en ”uavhengig gransking”? FN er ingen uavhengig aktør, det viser deres Midtøsten-historie klart og tydelig. Det skulle være nok å henvise til FNs handlinger/reaksjoner i forbindelse med Jenin-”massakren”, den siste Libanon-krigen, UNIFILs neglisjering av Hisb’allah-virksomheten i Sør-Libanon (men fordømmelse av israelske motreaksjoner) og den nærmest fraværende fordømmelsen av arabiske staters/organisasjoners aggresjon (men rask og utvetydig fordømmelse av israelske reaksjoner), samt en total unnfallenhet når det gjelder å hindre ny styrkeoppbygging fra Hisb’allahs side. Og går man litt tilbake i historien, kan vi trekke fram U Thants unnfallenhet overfor Nasser i forkant av 6-dagerskrigen, den raske reaksjonen fra Sikkerhetsrådet etter dette krigsutbruddet (fordi Israel hadde overtaket), og den tilsvarende trege reaksjonen i Yom Kippur-krigen i 1973 (så lenge araberstatene hadde overtaket, men nærmest en kuvending når Israel kom på offensiven). Og vi bør heller ikke glemme FNs generalforsamlings vedtak fra 1975 som likestilte sionisme med rasisme, samt de to Durban-konferansene (2001, 2009) som nærmest ensidig fordømte Israel mens andre nasjoners langt alvorligere overgrep ble utelatt.

Dessuten har jo tidligere undersøkelseskommisjoner og observatørstyrker vist en ganske klar slagside mot Israel, ikke akkurat uavhengige, balanserte granskingskomiteer.

Og hvorfor er FN så tilbakeholdende i reaksjonene overfor Irans klare hensikter om utslettelse av Israel? Tross alt er Israel en selvstendig stat, beskyttet av FN-charteret, og Irans krigsretorikk overfor Israel rammes klart av dette charteret.

For det tredje: Flere EU-land, herunder særlig Storbritannia og Frankrike, har forskjellsbehandlet Israel/jødene og/eller har sterke bånd til araberstatene. Og disse landene har også ganske store muslimske befolkningsgrupper. Kan man forvente at disse landene vil forholde seg nøytrale, eller vil de i påkommende tilfeller lukke øynene for forsendelser av materiell som kan brukes i krigføring?

Når det gjelder sin egen sikkerhet, kan Israel faktisk bare stole på seg selv. Satt under press er det få, om noen, andre nasjoner som gidder bry seg med Israels sikkerhet, for det er jo viktigere med gode relasjoner til araberstatene – de er jo tross alt femti ganger så mange i folketall og har 550 ganger så stort landareal som Israel, og attpåtil har de olje. I denne sammenhengen blir Israel lite og ubetydelig, ikke verdt å risikere en krise for.

- Fare for liv og helse

Etter få dager med sykepleierstreik begynner lederne ved enkelte sykehus allerede å rope på tvungen lønnsnemnd ved at de peker på "fare for liv og helse". Dette bør helsebyråkratene umiddelbart slutte med.

Grunnen er ganske enkel: Den største faren for liv og helse her til lands er faktisk helsebyråkratene og -politikerne selv. For med sine stadige budsjettkutt og krav til helseforetakene om å gå i balanse setter de liv og helse på spill. Lenge før de beskylder de streikende sykepleierne for å gamble med folks liv og helse, bør de se på sin egen rolle. Da ville nok pipen få en ganske annen lyd!

Så hold fingrene unna sykepleierstreiken inntil dere byråkrater og helsepolitikere har feid for egen dør!

Det politisk ukorrekte bildet av Gaza

Media flommer over av bilder og reportasjer om konvoien med humanitær hjelp til de nødstedte i Gaza. Hvor korrekt er bildet som tegnes av situasjonen i Gaza?

Tidligere Midtøsten-korrespondent Tom Cross tegner i kanadiske National Post et ganske annet bilde enn det politisk korrekte som framkommer i mange europeiske og ikke minst norske media. Han bruker begrepet ”non-existent” om det mange vestlige media omtaler som en ”mass humanitarian catastrophe”. Og han begrunner sine påstander.

Han beskriver et samfunn hvor en vesentlig del av befolkningen fører en middelklassetilværelse, noen endog overklasse. Han forteller om Gazas nye OL-størrelse svømmearena, bygd i en tid med ”mangel på vann og bygningsmaterialer”. Han forteller om eksklusive restauranter som slett ikke mangler kunder, og velfylte butikker der endog suvenirer selges.

Han underslår selvsagt ikke at det også er fattigdom i Gaza, men, som han skriver, det er det jammen i Paris og Roma og New York og Los Angeles også. For ikke å snakke om i mange byer og landsbyer i Israel. Men disse sidene ved Vesten og Israel blir nær sagt aldri vist – kun glansbildene.

Videre kan jo hver enkelt gjøre seg opp en mening om begrepet ”blokade” er riktig. Statistikken viser at mellom 25.01.09 og 22.05.10 kom det inn totalt 935.000 tonn hjelpesendinger, herunder også høyteknologisk medisinsk utstyr, fordelt på nær 39.000 lastebiler. Videre kom det inn over 125 millioner liter drivstoff til Gaza kraftstasjon, nær 4,25 millioner liter drivstoff for transport og over 48.000 tonn gass til matlaging. Over 20.000 palestina-arabere krysset grensen til Israel, de fleste for medisinsk behandling. Og mange hundre tusen blomster ble eksportert fra Gaza.

Men mye av dette kom aldri fram til dem som trengte det, for Hamas beslagla store deler av hjelpesendingene. Det er således ikke den israelske ”blokaden” som er det egentlige problemet, men det faktum at varene havner i feil hender.

Kanskje norske og internasjonale ”fredsaktivister” burde rette skytset sitt - og støtten sin - i en annen retning.

Tom Cross' artikkel kan leses her: http://fullcomment.nationalpost.com/2010/05/25/fancy-restaurants-and-olympic-size-pools-what-the-media-won%E2%80%99t-report-about-gaza/#ixzz0pMJhwsMt

Gud kan ikke beseires!

Så nettopp en skremmende, men faktisk trosstyrkende beretning på TVN. Ikke akkurat i et program der man forventer noe slikt, og heller ikke et program jeg noen gang tidligere har sett. Hjemsøkt. Serien for overnaturlige hendelser.

Ei kvinne som arbeidet som etterforsker i overnaturlige fenomener, blir besatt. Den faren ligger alltid nær for den som ubeskyttet går i krig med Satan. Etter en eskalering der hun etter hvert blir en trussel både mot sine nærmeste og andre mennesker rundt seg, får en prest overbevist henne om nødvendigheten av å drive den onde ånden ut - en eksorsisme.

Det som så skjedde, minnet meg om beretningen fra apostelgjerningene, der Skevas 7 sønner blir kastet ut forslåtte og nakne etter å ha forsøkt en eksorsisme. De hadde forsøkt i egen kraft og var ingen match for demonen. Og lenge så det også ut til at demonen i filmen ikke ville la seg kaste ut. Men Guds kraft viste seg sterkest, til tross for at den demonen som besatte kvinnen gjentatte ganger uttalte at "din gud (liten g) kan ikke hjelpe deg nå". Men det viste seg at Gud - med stor G - var den sterkeste. Da presten til slutt fikk svar om demonens navn, var kampen i realiteten over. Belial - og det er vel faktisk Satan selv - ble kastet ut. Gud seiret.

Det er en grunn til at Bibelen advarer oss mot kontakten med de onde kreftene, enten det er gjennom åndemaning, sannsigere eller andre ting. For disse tingene er ikke leketøy, men dødsens alvorlige krefter. Likevel kan vi hvile trygt forvisset om at Han som er i oss, er sterkere enn han som er i verden. Det er derfor ingen ting er umulig for den som tror. Halleluja!

Fatah: "Ingen anerkjennelse av Israel"

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=556185
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/fatah/utenriks/hamas/vestbredden/7500778/

Så fikk vi altså offisielt bekreftelsen på det mange av oss har visst lenge, nemlig at Fatah aldri har anerkjent Israel som noen jødisk stat, men hele tiden har arbeidet for statens utslettelse. Kåre Willoch og mange israelsfiender med ham har hardnakket hevdet at PLO-kongressen 1996 endret PLOs charter slik at alle artiklene som krevde Israels utslettelse, ble strøket.

Kongressen var en PLO-kongress og således ingen FATAH-kongress, men Fatah har hele tiden vært den klart største grupperingen i PLO, og således er det de som avgjør PLOs holdning til Israel.

Det jeg, og mange med meg har sagt, er at charteret aldri ble endret, at det faktisk ikke kunne bli endret som følge av denne kongressen. For kongressen var ikke sammenkalt med dette som formål, noe som kreves i charterets artikkel 33. Det var heller ikke noe to tredels flertall under avstemningen - artikkel 33 krever to tredels flertall av "samtlige medlemmer av Nasjonalkongressen", ikke av de frammøtte (ingen har kunnet dokumentere noe antall i det hele tatt, for det ble kun foretatt en løs opptelling av opprakte hender, noe som i seg selv er ganske utrolig i en sak som har jordskjelvdimensjoner for hele PLO!).

Det kongressen i 1996 gjorde, var å gi klarsignal til at en redaksjonskomité skulle se på innholdet i (enkelte av) de artiklene som krevde Israels utslettelse. Men som kjent betyr nedsettelse av en komité ikke nødvendigvis at noe skjer, snarere tvert imot ("Da fanden ville at intet skulle skje, nedsatte han den første komité..."). Likevel kjøpte man seg tid ved å gi inntrykk av kompromissvilje. Og PLO har hele tiden sagt at de er forpliktet på fredsprosessen. PROSESSEN, ja, men ikke på fred. For det kan de på islamsk grunnlag aldri inngå med vantro.

Den anerkjennelsen som tidligere har blitt målbåret, har vært av Israel som sådan, men aldri av Israel som en jødisk stat. Derfor har "flyktningenes rett til tilbakevendelse" vært et av palestinaarabernes ufravikelige krav. På denne måten har hensikten vært å gjøre Israel til en araberstat der jødene på nytt ville bli dhimmi. Å anerkjenne Israel som jødisk stat på linje med andre selvstendige stater strider mot muslimsk tradisjon og religion. For jødene er undermennesker i forhold til muslimene, "barn av aper og griser". Aldri har det vært noen reell likhet mellom muslimer og jøder i et muslimsk land, verken i rettsvesenet eller i samfunnet for øvrig. Og det er dette systemet som også søkes etablert for Israel.

Kanskje er noen overrasket over det som nå er kommet fram. Kanskje gremmer Kåre Willoch seg over at de usannhetene han tidligere har kommet med, nå er avslørt (tvilsomt, for som gammel politiker har han en egen evne til å feie slike ubehageligheter under teppet). Men for oss som har forsvart og forsvarer Israel under deres kamp, kom ikke uttalelsene om PLOs / Fatahs holdning som noen overraskelse. Det bare bekrefter det vi hele tiden har visst og framholdt.

Fredsprosess i fare?!

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fordømmer at 2 palestinaarabiske familier "er kastet ut" av sine hjem i den østlige delen av Jerusalem. Han hevder at det "setter fredsprosessen i fare".

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=556135
http://www.dagbladet.no/2009/08/03/nyheter/palestina/utenriks/israel/politikk/7491910/

Det har fra enkelte vært nevnt at disse familiene var leietakere, ikke eiere av leilighetene. Ved overføring av eierforhold ble ikke disse leiekontraktene forlenget. Og andre leietakere flytter inn i deres sted. Om dette er riktig, er dette knapt noe å skrive om, for slikt skjer overalt, hele tiden. Men når det skjer i Israel, blir det framstilt som om det nærmest truer verdensfreden.

Andre, som synes bedre informert, viser til at denne bygningen har vært i jødisk eie i over 130 år, med unntak for perioden under den jordanske okkupasjonen, og at det som nå er skjedd, er at bygningen er tilbakeført til rettmessige eiere (det er i og for seg ikke noen motsetning mellom dette og det som er beskrevet over, bare mer forklarende). Det israelsk rett har gjort, er å gjøre godt igjen den uretten eierfamilien ble utsatt for fra 1948 til 1967. Skulle det sette fredsprosessen i fare at jøder får tilbake eiendom de er blitt frarøvet??

Det som truer verdensfreden, eller i alle fall setter fredsprosessen i fare, er at vestlige politikere generelt, og den norske "nøytrale" utenriksminister spesielt, hele tiden løper palestinaarabernes ærend. Hele tiden overvåkes Israel med argusøyne, mens man knapt nok hever øyebrynene om Hamas eller Fatah eller noen av deres allierte begår uhyrligheter.

Hvor var Gahr Støre og hans likesinnede mens rakettene haglet ned over Sderot, Ashkelon og andre israelske byer? Hvor var indignasjonen om overgrep mot de omlag 9000 israelerne som ble kastet ut av sine hjem i Gaza?

At to familier har mistet husværet er egentlig en fillesak, selv om det selvsagt er ille for dem det gjelder. At et femsifret antall raketter har terrorisert sivilbefolkningen i Israel i en årrekke, er ingen fillesak, selv om den ignoreres. Men dersom Israel hadde svart med samme mynt som den palestinaaraberne har brukt mot Israel, hadde det ikke vært noen igjen å ha noen fredsprosess med.

Et utslag av politisk arroganse?

KrFs leder, Dagfinn Høybråten, uttaler i intervju med DagenMagazinet 28.7 at KrF er ”det eneste virkelige verdipartiet for kristne velgere”. I beste fall taler han da av uvitenhet. Men trolig taler han her mot bedre vitende, og det er mer alvorlig.

For det eneste partiet som har vært helt klare i Israel-spørsmålet, om abort, friskoler, kristendomsfag, ekteskapslov og andre sentrale spørsmål for kristne, er Kristent Samlingsparti. KrF har i beste fall vært uklare eller vinglete i flere av disse sakene.

Derfor er det mange kristne velgere som ikke ville hatt noe parti å stemme på, om ikke Kristent Samlingsparti hadde vært der for å ivareta nettopp disse sakene. Særlig vet vi at kristenfolket er opptatt av Israel. Og her har KrF sviktet sine tidligere kjernevelgere. Én ting er om man ikke får gjennomslag for alle sine saker, noe ganske annet er å bli så pragmatiske at man i praksis gir opp kampen. Og det er dét KrF har gjort her (hvis de da ikke har gått bort fra et bibelsk syn på Israel).

I regjering gjorde KrF lite eller intet for å endre abortloven. Man får ikke gjennomslag for noe med mindre man fremmer sakene. Også her har KrF sviktet, eller i alle fall skuffet, partiets tidligere grunnfjell.

Men Kristent Samlingsparti er ikke primært ute etter å ta velgere fra KrF. Vårt primære mål er å snu den avkristningsprosessen som har pågått under hele den siste stortingsperioden, men som på mange områder begynte langt tidligere. Således er det de rødgrønne som er våre hovedmotstandere. Men om vi i denne prosessen også tar velgere fra KrF, er det fordi disse ikke lenger er trygge på at KrF taler deres sak.

Politisk arroganse er noe vi først og fremst forbinder med de store partiene. Men KrF er slett ikke så store at de har noen grunn til arroganse. Høybråten burde derfor beklage sine uttalelser.