Je suis Charlie -?

I tiden som er gått siden terrorangrepene i Paris, har vi sett bilder av massevis av plakater med "Je suis Charlie." Mange har sympatisert med ofrene for slike uakseptable handlinger.

Men jeg ville mye heller båret en plakat som sa "Je suis Juif." For til tross for enkelte omtaler av de jødiske ofrene i Kosher-butikken, har det alt vesentlige av reportasjene dreid seg om angrepet mot redaksjonen til Charlie Hebdo.

Det er ikke pga. manglende sympati med Charlie-ofrene og deres pårørende at jeg ikke vil bære deres plakat. For det som skjedde der var forkastelig og grusomt. Grunnen ligger på et annet plan.

For redaksjonsmedlemmene ble angrepet pga. noe de hadde GJORT. Det rettferdiggjør selvsagt ikke drapene, langt derifra, men det er likevel en slags logikk i at man kan bli straffet for noe man har GJORT.

Men terroristen i Kosher-butikken gav klar beskjed om at jødene der ble drept FORDI DE VAR JØDER. Altså ikke pga. noe de hadde GJORT, men for noe de VAR.

Dette er dessverre ikke noe som var særskilt i denne situasjonen. Vi ser det i mange land og sammenhenger – også i Vesten, også i Norge. Jøder blir diskriminert, mobbet, beskutt og drept FORDI DE ER JØDER.

Norge har dessverre også en lang vei å gå for å ta et reelt oppgjør med slike holdninger. Disse har særlig, men ikke utelukkende, fotfeste i venstreorienterte, høyreekstreme og muslimske miljøer. Jeg skrev "ikke utelukkende," for det er fortsatt i altfor stor grad politisk korrekt å betrakte jøder som én homogen gruppe, og gi alle jøder skylden for det som andre jøder en eller annen gang har gjort eller sagt. Det blir omtrent det samme som å gi nordmenn i dag et kollektivt ansvar for det Quisling og hans kumpaner gjorde under krigen. Jeg tviler på at særlig mange av dagens nordmenn ville akseptere det. Men det er dette jødene må leve med, i tillegg til at mye av antipatien overfor jøder, som med rene ord er antisemittisme, er en følge av blanke løgner og halvsannheter.

Media må påta seg en vesentlig del av ansvaret for at det har blitt slik. For mye av det som serveres om jødenes eneste fristed – Israel - på TV, på radio eller i aviser, har sterk slagside eller er direkte løgn. Og det har ført til at jøder i "det demokratiske Vesten" har god grunn til å frykte for sin egen sikkerhet.

Derfor vil jeg si: "Non, je ne suis pas Charlie. Je suis Juif."

Radikal betyr rotekte

Denne artikkelen ble sendt som leserbrev til Oppland Arbeiderblad og Dagen den 25. januar. Dagen nektet å ta den inn, og jeg har i skrivende stund ikke sett den på trykk i OA. Kanskje ingen av dem våger!?

Så skjedde det igjen. Vesten ble angrepet av radikale muslimer, og Norge har blitt rammet av terror. Radikal islam har på nytt vist sitt sanne ansikt.

Men så gjør mange den feilen å likestille radikal islam med ekstremistisk islam. Den eneste grunnen til at dette kan bli riktig, er hvis det store flertall av muslimer, har beveget seg vekk fra det egentlige islam. På den måten vil de som har holdt fast ved det opprinnelige, roten, bli ekstreme i forhold til det store flertallet som nå holder seg til en slags "islam light". For la oss se litt på historien.

Koranen ble til i tre hovedfaser: Mekka-perioden, tidlig Medina-periode og sen Medina-periode. Under disse periodene kan Muhammed beskrives som henholdsvis svak, etablert og mektig. Og budskapet han formidler, går fra å være svært imøtekommende under Mekka-perioden til et rop om jihad under den sene Medina-perioden.

Disse budskapene er ikke framstilt kronologisk i koranen, derfor kan godt et mildt utsagn fra Mekka-perioden komme etter et hardt fra sen Medina-periode. Men normal tolkningsmetode tilsier at dersom to utsagn motsier hverandre, har det tidsmessig senere utsagnet forrang. Altså er det budskapet som stammer fra den sene Medina-perioden, som uttrykker Muhammeds egentlige vilje. Og her forkynner han jihad – krig mot alle vantro, hele jorden skal underlegges Allah, gjerne med våpen. Det er denne viljen de radikale muslimene utfører, i all sin gru.

Og det nytter ikke å bekjempe dem med våpenmakt, for verken deres eget liv eller deres motstanderes liv har noen verdi for dem. Martyrdøden bringer dem rett til paradis, og vi som er vantro, er uansett fortapt.

For denne krigen er egentlig verken etnisk, politisk, sosial eller økonomisk. Den er åndelig. Det er en åndskamp som føres på en høyst verdslig arena, men vårt sekulariserte Vesten fatter det ikke. Og i vår avkristnede tilstand har vi heller ingen våpen å kjempe med.

Nordahl Grieg var ateist, men likevel innså han en stor sannhet: I "Til ungdommen" heter det "stans dem med ÅND!" Han tenkte kanskje på en "humanismens ånd", men den har ingen kraft til å motstå islams ånd. Det eneste våpen vi har, er dersom vi kvitter oss med den "kristendom light" som nå gjennomsyrer Vesten, og vender tilbake til våre røtter, den radikale kristentro.

Paulus skrev at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod men mot ondskapens åndehær. Denne er i dag bl.a. uttrykt ved radikal, rotekte islam. Obama tok skammelig feil da han avviste at vi hadde noen krig mot islam. For radikal islam har i alle fall en krig mot oss, enten vi liker det eller ikke. Så får det være at 99% av muslimer holder seg til "islam light", de er egentlig like mye de radikale muslimers fiender som det vi er.

Bomtur til Gaza

Følgende artikkel ble sendt til Oppland Arbeiderblad og Dagen som leserbrev i oktober 2012. Jeg registrerte ingen motinnlegg, så jeg antar at jeg traff spikeren ganske godt:

Enten er Aksel Hagen og Stine Renate Håheim naive, eller så gjør de seg det. For når de går aktivt inn på den ene siden i en krig, kan de ikke forvente at det skal skje helt uten motstand. Det er faktisk en krig som pågår der, en krig som ble erklært fra arabisk side den 15. mai 1948, og som har pågått siden. Av alle landene som den gangen gikk til utslettelseskrig mot den da nylig gjenopprettede staten Israel, er det bare to som har inngått fredsavtaler, nemlig Egypt og Jordan. Alle de andre er de facto i krig med Israel. Dog, den eneste stat Gaza-stripen kan sies å tilhøre, er Israel, i henhold til folkerettslig gyldig beslutning i Folkeforbundet.

I en krig er det lov å hindre motstanderen i å få forsyninger av materiell som kan brukes til krigføring. Det er således ikke folkerettsstridig slik SV og deres medløpere hevder. Å terpe på "brudd på folkeretten" er beste Göbbels-taktikk, og jeg trodde at SV ønsket å holde seg langt unna den ideologien. Men i spørsmålet om Israel er den politiske linja tydeligvis en sirkel.

Det har mange ganger tidligere vært dokumentert at Israel sørger for store mengder drivstoff og andre nødvendige varer inn til Gaza. Naturlig nok slippes ikke materiell som kan brukes til krigføring inn. I den grad det er mangel på nødvendighetsartikler, skyldes det at Hamas hindrer distribusjon til befolkningen, noe som også flere ganger har vært dokumentert, også fra FN-hold. Men mange rapporter vet også å fortelle at det slett ikke er noen humanitær krise.

Derfor er den eneste grunnen til at Aksel Hagen m.fl. denne gangen, og Stine Renate Håheim m.fl. tidligere, forsøkte å ta seg ulovlig til Gaza, synes derfor å være at de ønsket å provosere. Kanskje syntes Hagen at borgerkrigen i Syria fikk for mye oppmerksomhet i forhold til Israels påståtte overgrep. Men når de på en slik måte, sivilt kledd, aktivt går inn i en pågående krig, har de ikke de samme rettigheter som uniformerte krigere har. Men de regnet kanskje risikoen som liten, fordi de visste at israelske soldater generelt har langt høyere etiske standarder enn sine motstandere.

Hvis Hagen og Håheim virkelig ønsker å gjøre noe for Gazas befolkning, burde de heller rette sin oppmerksomhet mot dem som virkelig begår overgrepene og bruddene på folkeretten – Hamas. For Hamas benytter Gazas befolkning både som våpen, skjold og propagandamateriell. De gjemmer seg blant sivile og rekrutterer barn og unge som terrorbombere. DET er krigsforbrytelser – ikke når Israel treffer tiltak for å beskytte sin befolkning. For den viktigste grunnen til at sivile tap er større på arabisk side enn på israelsk side, er at israelske soldater stiller seg FORAN sin sivilbefolkning, mens de arabiske stiller seg BAK.

Hagen og Håheim bør virkelig tenke seg om en gang til, om det er en slik krigføring de vil støtte.

Hvorfor får ikke Breivik belønning?

Den 22. juli skjedde den verste forbrytelse i Norge i fredstid, ved terroranslaget mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Et samstemt norsk folk reiste seg og tok avstand fra handlingene, og vi fikk sympati og støtte fra store deler av verden. Enten man var direkte berørt eller ikke, og på tvers av det politiske landskapet, deltok mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag i markeringer mot slike uakseptable, meningsløse ugjerninger.

Og mange så for seg et klimaskifte, for nå hadde også lille, beskyttede Norge blitt satt på terrorkartet. Nå var tiden inne til å ta terroren på alvor, også her på berget.

Derfor virker det så uendelig selvmotsigende at den samme terroren som vi fordømmer når den rammer oss selv, belønner vi når den rammer andre.

Det er litt vanskelig å angi et starttidspunkt for terroren, men da Bar-Giora ble stiftet i 1907 og videreført til Hashomer i 1909, var det som svar på gjentatte angrep, i hovedsak fra arabiske bander, på jødiske kibbutzer og moshaver i det som den gangen var en provins i det ottomanske riket. Senere, i 20-, 30- og 40-årene, ble dette satt i system, bl.a. av sentrale arabiske ledere som stormufti al-Husseini, Hitlers nære venn og forbundsfelle under arbeidet med “die Endlösung”- jødeutryddelsen.

Etter grunnleggelsen av Israel i 1948 kom de regulære krigene, men etter 4 klare nederlag, i -48, -56, -67 og -73, endret araberstatene taktikk. Terroren hadde for så vidt pågått hele tiden, under og mellom krigene, men fordi de nå innså at de ikke kunne vinne en åpen, ærlig krig, fant de andre løsninger. Nå skulle de bruke sin egen befolkning som ammunisjon og skjold for å vinne verdens sympati i kampen mot Israel. Denne kampen skulle gå i tre faser, definert på PLO’s 12. sesjon i Kairo i 1974.

1. Gjennom terrorisme skulle man etablere en nasjonal enhet over områder som ble “frigjort fra israelsk styre.”
2. Dernest skulle man bruke disse områdene som utgangspunkt for fortsatt kamp, samtidig som man kunne inngå avtaler og allianser med likesinnede nasjoner.
3. Når man ble sterke nok, skulle man gå til utslettelseskrig.

Når norske myndigheter nå signaliserer støtte til etableringen av “en palestinsk stat,” bringer de denne planen over fra fase 1 til fase 2. Gjennom en slik støtte viser de også med all ønskelig tydelighet at den arabiske terroren har lønt seg. Og de forblir en viktig støttespiller i kampen for å utslette Israel fra kartet, helt på linje med fordums al-Husseini, Arafat og Yassin og dagens Ahmadinejad og Abbas. Det de gir støtte til, er etableringen av en stat som har folkemord som en av grunnpillarene.

Vi fordømmer Breiviks handlinger, med rette. Hvorfor belønner vi da terror som er tusen ganger verre?

En mektig markering

Markeringen i Gjøvik var mektig og verdig. Der var mennesker samlet på tvers av politiske og religiøse skillelinjer og fra alle aldersgrupper. OA rapporterer at det var 9000 mennesker til stede.

Det er en tid for alt. Nå var tiden for ettertanke, for å vise solidaritet, samhold og omtanke. Nå var tiden for å la uenigheter ligge. Tiden kommer tidsnok for å finne tilbake til alt som skiller oss - men ikke i dag. I dag stod vi sammen i fordømmelsen av ugjerningen som fant sted sist fredag.

Jeg håper og tror at folk flest har en bedre forståelse av hva fundamental kristentro er, enn den kriminalsjef Roger Andresen la for dagen da han karakteriserte terroristen AB Breivik som kristenfundamentalist. Ingen som er forankret i det bibelske fundamentet, vil kunne gjøre noe slikt mot andre. For AB Breiviks handlinger er fundamentert i hat, og i kristentroen er det ikke rom for hat mot andre mennesker. Man kan med rette hate et system, en ideologi, en annen åndsmakt, men Jesus selv slår fast at den som hater sin bror, er en morder.

Ingen straff kan gjøre fyllest for den urett som ble begått ved regjeringskvartalet og på Utøya. De som ble drept, er ferdig med sine lidelser, men de som står tilbake, med minner, skader og sorg, vil bære med seg dette livet ut. Kanskje det at han aldri noen sinne slipper ut av fengselet, og at han effektivt forhindres fra å spre sitt hat ved at han isoleres fra kommunikasjon med omverdenen unntatt under svært kontrollerte betingelser, er den mest passende straffen. Da vil han i alle fall tilbringe resten av tiden sin uten mulighet til å slippe fri fra vissheten om at han mislyktes. Ja, han klarte å drepe 70-80 mennesker og skade mange titalls. Men han mislyktes i å kneble oss og spre frykt i vårt samfunn.

Likevel, det å bære med seg bitterhet over urett som er begått, bare forsterker og forlenger lidelsen. Bitterheten kan fullstendig forkrøple et menneske. Skal vi komme videre, må det faktisk finne sted en tilgivelse. Ikke i rettsvesenet, tilgivelse er ikke et aspekt der. Men i menneskehjertene. Bare da kan dette grufulle bli lagt bak, bare da kan vi alle for alvor se framover. Vanskelig, menneskelig sett kanskje umulig. Men med Guds hjelp er selv ikke dette umulig.

"Rakettene gjorde ingen skade"

Svært ofte – når det i det hele tatt rapporteres om rakettangrep mot Israel fra Gaza – avsluttes den kortfattede notisen med at ”rakettene gjorde ingen skade”. Av og til nevnes det at noen faktisk har blitt drept, og at en del flere har fått fysiske skader. Men stort sett kan vi bare lese at det ikke skjedde noen skade.

Derimot er det gjerne omfattende reportasjer, med bildemateriale, av resultatene av at Israel slår tilbake mot dem som, i skjul i sivile områder, skyter raketter og bomber mot Israel. Da vises det gjerne bilder av gråtende barn eller kvinner foran restene av det som sies å ha vært deres hjem. Da lar man bildene fortelle det som ofte blir en skjev fremstilling, og man utelater viktige momenter for å forstå totaliteten i det som har skjedd.

Det har vært undersøkelser av og reportasjer om barnas levekår i Gaza, men ingen politisk korrekt journalist nevner noe om forholdene barna lever under i Sderot eller andre israelske byer nær Gazastripen. Her fraktes barna til skole eller barnehage i pansrede busser. De går inn gjennom spesialbygde korridorer/tunneler av armert betong og inn i lokaler som er bygd for å kunne stå imot en bombe. Når de befinner seg utendørs – eller i ikke-bombesikre lokaler – har de 15 sekunder på å komme seg i sikkerhet når alarmen går. Og alarmen har gjennomsnittlig gått 3-4 ganger hver dag de siste 8 år!

At dette skaper traumer i barnesinn, er lett å forstå, men omfanget blir ikke undersøkt og dokumentert, verken av FN eller gravende journalister. Det er kort og godt ikke interessant for folk flest – sier de som er i posisjon til å formidle informasjonen (de sier det ikke med ord, men at de ikke sier noe, taler for seg selv).

Derimot er det utfyllende undersøkelser og rapporter om traumene for barna i Gaza. Og i tråd med god journalistskikk legges skylden på Israel, uten at man har undersøkt verken de direkte eller de historiske årsakene særlig nøye.

I høst har så Vibeke Løkkeberg entret arenaen med sitt partsinnlegg fra krigen. Hennes film ”Gazas tårer” framstiller et svært snevert bilde av virkeligheten og målbærer utelukkende arabernes ”rettferdige” hat mot jøder/israelere, uten å bringe fram noe som forklarer Israels posisjon i krigen. Israel framstilles, som vanlig som urettmessig aggressor, som overgriper, som den part som alene bærer skylden for den tragiske situasjonen. Rent bortsett fra at dette lett lar seg tilbakevise som falsk propaganda, er filmen blottet for scener som forteller om at jøder/israelere også lider.

Det er et misbruk av våre skattepenger når et slikt ensidig propaganda(makk)verk (kalt ”dokumentar”) belønnes med 2,8 millioner i statsstøtte. Men det er dessverre ikke første, og neppe siste, gang slikt skjer.

På begge sider av konflikten ønsker barna å leve i fred, å kunne få en normal oppvekst. Men de får ikke lov. De arabiske barna blir brukt som våpen og skjold av kyniske ledere, og de israelske barna blir brukt som målskiver for de samme ledernes raketter. Likevel er det israelske myndigheter som får skylden for at situasjonen er slik den er.

Golda Meir uttrykte seg slik: ”Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn. Men vi kan ikke tilgi dem at de tvinger oss til å drepe deres barn.” Det sier litt om den israelske holdningen. Og den arabiske.

I Afghanistan, Irak, England, Frankrike – og Norge – kjemper vi mot islamistene og fordømmer deres handlinger. Men vestlige myndigheter, mediafolk, akademikere og kunstnere (ikke alle, men mange) lovpriser islamistenes handlinger når de rettes mot Israel. Det er kun ett ord som kan beskrive en slik holdning: JØDEHAT.

Hvorfor skal Israel stole på FN og EU?

FN, EU, Norge, samtlige araberland og de fleste andre har uttalt seg i fordømmende ordelag om hendelsene i forbindelse med konvoien til Gaza i månedsskiftet. Og stort sett de samme aktørene har krevd en ”uavhengig, internasjonal gransking av hendelsene”. Og flere aktører har foreslått at nettopp de burde overta. Det er grunn til å gi et par kommentarer til dette.

For det første: Mavi Marmara og de andre skipene i konvoien seilte ”under falsk flagg”, det viste bl.a. mengden av beslaglagte stikk- og slagvåpen om bord. Mengden hjelpesendinger konvoien brakte med seg, var knapt mer enn en dråpe i havet i forhold til det Israel bringer inn i Gaza på regulær basis. Så formålet var snarere å intervenere i en pågående militær konflikt. Og da må man forvente at det kommer et militært svar.

For det andre: Hvem skulle kunne delta i en ”uavhengig gransking”? FN er ingen uavhengig aktør, det viser deres Midtøsten-historie klart og tydelig. Det skulle være nok å henvise til FNs handlinger/reaksjoner i forbindelse med Jenin-”massakren”, den siste Libanon-krigen, UNIFILs neglisjering av Hisb’allah-virksomheten i Sør-Libanon (men fordømmelse av israelske motreaksjoner) og den nærmest fraværende fordømmelsen av arabiske staters/organisasjoners aggresjon (men rask og utvetydig fordømmelse av israelske reaksjoner), samt en total unnfallenhet når det gjelder å hindre ny styrkeoppbygging fra Hisb’allahs side. Og går man litt tilbake i historien, kan vi trekke fram U Thants unnfallenhet overfor Nasser i forkant av 6-dagerskrigen, den raske reaksjonen fra Sikkerhetsrådet etter dette krigsutbruddet (fordi Israel hadde overtaket), og den tilsvarende trege reaksjonen i Yom Kippur-krigen i 1973 (så lenge araberstatene hadde overtaket, men nærmest en kuvending når Israel kom på offensiven). Og vi bør heller ikke glemme FNs generalforsamlings vedtak fra 1975 som likestilte sionisme med rasisme, samt de to Durban-konferansene (2001, 2009) som nærmest ensidig fordømte Israel mens andre nasjoners langt alvorligere overgrep ble utelatt.

Dessuten har jo tidligere undersøkelseskommisjoner og observatørstyrker vist en ganske klar slagside mot Israel, ikke akkurat uavhengige, balanserte granskingskomiteer.

Og hvorfor er FN så tilbakeholdende i reaksjonene overfor Irans klare hensikter om utslettelse av Israel? Tross alt er Israel en selvstendig stat, beskyttet av FN-charteret, og Irans krigsretorikk overfor Israel rammes klart av dette charteret.

For det tredje: Flere EU-land, herunder særlig Storbritannia og Frankrike, har forskjellsbehandlet Israel/jødene og/eller har sterke bånd til araberstatene. Og disse landene har også ganske store muslimske befolkningsgrupper. Kan man forvente at disse landene vil forholde seg nøytrale, eller vil de i påkommende tilfeller lukke øynene for forsendelser av materiell som kan brukes i krigføring?

Når det gjelder sin egen sikkerhet, kan Israel faktisk bare stole på seg selv. Satt under press er det få, om noen, andre nasjoner som gidder bry seg med Israels sikkerhet, for det er jo viktigere med gode relasjoner til araberstatene – de er jo tross alt femti ganger så mange i folketall og har 550 ganger så stort landareal som Israel, og attpåtil har de olje. I denne sammenhengen blir Israel lite og ubetydelig, ikke verdt å risikere en krise for.

- Fare for liv og helse

Etter få dager med sykepleierstreik begynner lederne ved enkelte sykehus allerede å rope på tvungen lønnsnemnd ved at de peker på "fare for liv og helse". Dette bør helsebyråkratene umiddelbart slutte med.

Grunnen er ganske enkel: Den største faren for liv og helse her til lands er faktisk helsebyråkratene og -politikerne selv. For med sine stadige budsjettkutt og krav til helseforetakene om å gå i balanse setter de liv og helse på spill. Lenge før de beskylder de streikende sykepleierne for å gamble med folks liv og helse, bør de se på sin egen rolle. Da ville nok pipen få en ganske annen lyd!

Så hold fingrene unna sykepleierstreiken inntil dere byråkrater og helsepolitikere har feid for egen dør!

Det politisk ukorrekte bildet av Gaza

Media flommer over av bilder og reportasjer om konvoien med humanitær hjelp til de nødstedte i Gaza. Hvor korrekt er bildet som tegnes av situasjonen i Gaza?

Tidligere Midtøsten-korrespondent Tom Cross tegner i kanadiske National Post et ganske annet bilde enn det politisk korrekte som framkommer i mange europeiske og ikke minst norske media. Han bruker begrepet ”non-existent” om det mange vestlige media omtaler som en ”mass humanitarian catastrophe”. Og han begrunner sine påstander.

Han beskriver et samfunn hvor en vesentlig del av befolkningen fører en middelklassetilværelse, noen endog overklasse. Han forteller om Gazas nye OL-størrelse svømmearena, bygd i en tid med ”mangel på vann og bygningsmaterialer”. Han forteller om eksklusive restauranter som slett ikke mangler kunder, og velfylte butikker der endog suvenirer selges.

Han underslår selvsagt ikke at det også er fattigdom i Gaza, men, som han skriver, det er det jammen i Paris og Roma og New York og Los Angeles også. For ikke å snakke om i mange byer og landsbyer i Israel. Men disse sidene ved Vesten og Israel blir nær sagt aldri vist – kun glansbildene.

Videre kan jo hver enkelt gjøre seg opp en mening om begrepet ”blokade” er riktig. Statistikken viser at mellom 25.01.09 og 22.05.10 kom det inn totalt 935.000 tonn hjelpesendinger, herunder også høyteknologisk medisinsk utstyr, fordelt på nær 39.000 lastebiler. Videre kom det inn over 125 millioner liter drivstoff til Gaza kraftstasjon, nær 4,25 millioner liter drivstoff for transport og over 48.000 tonn gass til matlaging. Over 20.000 palestina-arabere krysset grensen til Israel, de fleste for medisinsk behandling. Og mange hundre tusen blomster ble eksportert fra Gaza.

Men mye av dette kom aldri fram til dem som trengte det, for Hamas beslagla store deler av hjelpesendingene. Det er således ikke den israelske ”blokaden” som er det egentlige problemet, men det faktum at varene havner i feil hender.

Kanskje norske og internasjonale ”fredsaktivister” burde rette skytset sitt - og støtten sin - i en annen retning.

Tom Cross' artikkel kan leses her: http://fullcomment.nationalpost.com/2010/05/25/fancy-restaurants-and-olympic-size-pools-what-the-media-won%E2%80%99t-report-about-gaza/#ixzz0pMJhwsMt

Gud kan ikke beseires!

Så nettopp en skremmende, men faktisk trosstyrkende beretning på TVN. Ikke akkurat i et program der man forventer noe slikt, og heller ikke et program jeg noen gang tidligere har sett. Hjemsøkt. Serien for overnaturlige hendelser.

Ei kvinne som arbeidet som etterforsker i overnaturlige fenomener, blir besatt. Den faren ligger alltid nær for den som ubeskyttet går i krig med Satan. Etter en eskalering der hun etter hvert blir en trussel både mot sine nærmeste og andre mennesker rundt seg, får en prest overbevist henne om nødvendigheten av å drive den onde ånden ut - en eksorsisme.

Det som så skjedde, minnet meg om beretningen fra apostelgjerningene, der Skevas 7 sønner blir kastet ut forslåtte og nakne etter å ha forsøkt en eksorsisme. De hadde forsøkt i egen kraft og var ingen match for demonen. Og lenge så det også ut til at demonen i filmen ikke ville la seg kaste ut. Men Guds kraft viste seg sterkest, til tross for at den demonen som besatte kvinnen gjentatte ganger uttalte at "din gud (liten g) kan ikke hjelpe deg nå". Men det viste seg at Gud - med stor G - var den sterkeste. Da presten til slutt fikk svar om demonens navn, var kampen i realiteten over. Belial - og det er vel faktisk Satan selv - ble kastet ut. Gud seiret.

Det er en grunn til at Bibelen advarer oss mot kontakten med de onde kreftene, enten det er gjennom åndemaning, sannsigere eller andre ting. For disse tingene er ikke leketøy, men dødsens alvorlige krefter. Likevel kan vi hvile trygt forvisset om at Han som er i oss, er sterkere enn han som er i verden. Det er derfor ingen ting er umulig for den som tror. Halleluja!

Fatah: "Ingen anerkjennelse av Israel"

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=556185
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/fatah/utenriks/hamas/vestbredden/7500778/

Så fikk vi altså offisielt bekreftelsen på det mange av oss har visst lenge, nemlig at Fatah aldri har anerkjent Israel som noen jødisk stat, men hele tiden har arbeidet for statens utslettelse. Kåre Willoch og mange israelsfiender med ham har hardnakket hevdet at PLO-kongressen 1996 endret PLOs charter slik at alle artiklene som krevde Israels utslettelse, ble strøket.

Kongressen var en PLO-kongress og således ingen FATAH-kongress, men Fatah har hele tiden vært den klart største grupperingen i PLO, og således er det de som avgjør PLOs holdning til Israel.

Det jeg, og mange med meg har sagt, er at charteret aldri ble endret, at det faktisk ikke kunne bli endret som følge av denne kongressen. For kongressen var ikke sammenkalt med dette som formål, noe som kreves i charterets artikkel 33. Det var heller ikke noe to tredels flertall under avstemningen - artikkel 33 krever to tredels flertall av "samtlige medlemmer av Nasjonalkongressen", ikke av de frammøtte (ingen har kunnet dokumentere noe antall i det hele tatt, for det ble kun foretatt en løs opptelling av opprakte hender, noe som i seg selv er ganske utrolig i en sak som har jordskjelvdimensjoner for hele PLO!).

Det kongressen i 1996 gjorde, var å gi klarsignal til at en redaksjonskomité skulle se på innholdet i (enkelte av) de artiklene som krevde Israels utslettelse. Men som kjent betyr nedsettelse av en komité ikke nødvendigvis at noe skjer, snarere tvert imot ("Da fanden ville at intet skulle skje, nedsatte han den første komité..."). Likevel kjøpte man seg tid ved å gi inntrykk av kompromissvilje. Og PLO har hele tiden sagt at de er forpliktet på fredsprosessen. PROSESSEN, ja, men ikke på fred. For det kan de på islamsk grunnlag aldri inngå med vantro.

Den anerkjennelsen som tidligere har blitt målbåret, har vært av Israel som sådan, men aldri av Israel som en jødisk stat. Derfor har "flyktningenes rett til tilbakevendelse" vært et av palestinaarabernes ufravikelige krav. På denne måten har hensikten vært å gjøre Israel til en araberstat der jødene på nytt ville bli dhimmi. Å anerkjenne Israel som jødisk stat på linje med andre selvstendige stater strider mot muslimsk tradisjon og religion. For jødene er undermennesker i forhold til muslimene, "barn av aper og griser". Aldri har det vært noen reell likhet mellom muslimer og jøder i et muslimsk land, verken i rettsvesenet eller i samfunnet for øvrig. Og det er dette systemet som også søkes etablert for Israel.

Kanskje er noen overrasket over det som nå er kommet fram. Kanskje gremmer Kåre Willoch seg over at de usannhetene han tidligere har kommet med, nå er avslørt (tvilsomt, for som gammel politiker har han en egen evne til å feie slike ubehageligheter under teppet). Men for oss som har forsvart og forsvarer Israel under deres kamp, kom ikke uttalelsene om PLOs / Fatahs holdning som noen overraskelse. Det bare bekrefter det vi hele tiden har visst og framholdt.

Fredsprosess i fare?!

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fordømmer at 2 palestinaarabiske familier "er kastet ut" av sine hjem i den østlige delen av Jerusalem. Han hevder at det "setter fredsprosessen i fare".

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=556135
http://www.dagbladet.no/2009/08/03/nyheter/palestina/utenriks/israel/politikk/7491910/

Det har fra enkelte vært nevnt at disse familiene var leietakere, ikke eiere av leilighetene. Ved overføring av eierforhold ble ikke disse leiekontraktene forlenget. Og andre leietakere flytter inn i deres sted. Om dette er riktig, er dette knapt noe å skrive om, for slikt skjer overalt, hele tiden. Men når det skjer i Israel, blir det framstilt som om det nærmest truer verdensfreden.

Andre, som synes bedre informert, viser til at denne bygningen har vært i jødisk eie i over 130 år, med unntak for perioden under den jordanske okkupasjonen, og at det som nå er skjedd, er at bygningen er tilbakeført til rettmessige eiere (det er i og for seg ikke noen motsetning mellom dette og det som er beskrevet over, bare mer forklarende). Det israelsk rett har gjort, er å gjøre godt igjen den uretten eierfamilien ble utsatt for fra 1948 til 1967. Skulle det sette fredsprosessen i fare at jøder får tilbake eiendom de er blitt frarøvet??

Det som truer verdensfreden, eller i alle fall setter fredsprosessen i fare, er at vestlige politikere generelt, og den norske "nøytrale" utenriksminister spesielt, hele tiden løper palestinaarabernes ærend. Hele tiden overvåkes Israel med argusøyne, mens man knapt nok hever øyebrynene om Hamas eller Fatah eller noen av deres allierte begår uhyrligheter.

Hvor var Gahr Støre og hans likesinnede mens rakettene haglet ned over Sderot, Ashkelon og andre israelske byer? Hvor var indignasjonen om overgrep mot de omlag 9000 israelerne som ble kastet ut av sine hjem i Gaza?

At to familier har mistet husværet er egentlig en fillesak, selv om det selvsagt er ille for dem det gjelder. At et femsifret antall raketter har terrorisert sivilbefolkningen i Israel i en årrekke, er ingen fillesak, selv om den ignoreres. Men dersom Israel hadde svart med samme mynt som den palestinaaraberne har brukt mot Israel, hadde det ikke vært noen igjen å ha noen fredsprosess med.

Et utslag av politisk arroganse?

KrFs leder, Dagfinn Høybråten, uttaler i intervju med DagenMagazinet 28.7 at KrF er ”det eneste virkelige verdipartiet for kristne velgere”. I beste fall taler han da av uvitenhet. Men trolig taler han her mot bedre vitende, og det er mer alvorlig.

For det eneste partiet som har vært helt klare i Israel-spørsmålet, om abort, friskoler, kristendomsfag, ekteskapslov og andre sentrale spørsmål for kristne, er Kristent Samlingsparti. KrF har i beste fall vært uklare eller vinglete i flere av disse sakene.

Derfor er det mange kristne velgere som ikke ville hatt noe parti å stemme på, om ikke Kristent Samlingsparti hadde vært der for å ivareta nettopp disse sakene. Særlig vet vi at kristenfolket er opptatt av Israel. Og her har KrF sviktet sine tidligere kjernevelgere. Én ting er om man ikke får gjennomslag for alle sine saker, noe ganske annet er å bli så pragmatiske at man i praksis gir opp kampen. Og det er dét KrF har gjort her (hvis de da ikke har gått bort fra et bibelsk syn på Israel).

I regjering gjorde KrF lite eller intet for å endre abortloven. Man får ikke gjennomslag for noe med mindre man fremmer sakene. Også her har KrF sviktet, eller i alle fall skuffet, partiets tidligere grunnfjell.

Men Kristent Samlingsparti er ikke primært ute etter å ta velgere fra KrF. Vårt primære mål er å snu den avkristningsprosessen som har pågått under hele den siste stortingsperioden, men som på mange områder begynte langt tidligere. Således er det de rødgrønne som er våre hovedmotstandere. Men om vi i denne prosessen også tar velgere fra KrF, er det fordi disse ikke lenger er trygge på at KrF taler deres sak.

Politisk arroganse er noe vi først og fremst forbinder med de store partiene. Men KrF er slett ikke så store at de har noen grunn til arroganse. Høybråten burde derfor beklage sine uttalelser.

SV bryter menneskerettene.

I DagenMagazinet 24.07 rapporteres det om en dom i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I dommen slås det fast at det er diskriminerende praksis og brudd på menneskerettighetene å oppfordre til boikott av israelske varer, uansett hva man måtte mene om israelsk politikk.

SV har ved flere anledninger, både på fylkesnivå og fra partiledelsens side, oppfordret til slik boikott. Med denne dommen fra Strasbourg er også SVs handlinger dømt menneskerettsstridige.

Men dette er ikke det eneste feltet der SV bryter menneskerettene. For SV søker å begrense den frihet et trossamfunn har til å følge sitt læregrunnlag. Dette gjør de gjennom å ville tvinge trossamfunn til å ansette praktiserende homofile og å vie homofile par.

Likevel stopper det ikke her. For SV ønsker også å fjerne alle kristne friskoler og private, herunder kristne, barnehager, ganske enkelt fordi disse ønsker å formidle Bibelens budskap og overholde bibelske etiske normer. En slik praksis setter foreldreretten til side.

Kristent Samlingsparti (KSP) står på bibelsk grunn i spørsmålet om Israel, om homofil praksis, om menneskeverd – vedrørende bl.a. abort, eutanasi og forskningsetikk – og på andre felter der Bibelen gir retningslinjer for politiske valg.

Når det gjelder Israel, forsvarer KSP derfor fullt ut landets rett til selvforsvar mot fiendtlig aggresjon. KSP vil kjempe for å oppheve loven som skaper farløse barn og likestiller naturlige og naturstridige forbindelser ved å kalle begge ekteskap. KSP vil kjempe for å beskytte det ufødte liv og mot et sorteringssamfunn ved å endre dagens abortlov. KSP vil kjempe for å gjenopprette den bibelske kristendommens stilling i samfunn og kirke, bl.a. ved å gi økt indre selvstyre i statskirken. KSP vil gjeninnføre kristendomsfaget i skolen, med full fritaksrett for dem som ønsker dette, og det er en selvfølge at de som skal undervise i kristendom, selv er bekjennende kristne. Og KSP vil opprettholde mangfoldet av friskoler, slik at foreldres rett til å velge oppseding for sine barn ikke reduseres.

SV ønsker et samfunn der meninger er sentralstyrt, men der grunnlaget i høy grad er flytende. KSP ønsker et samfunn på bibelsk grunn – det har gjennom århundrer vist seg å være et godt fundament – der den personlige friheten gis vide rammer. At SVs bastion på sandgrunn, eller koloss på leirføtter, fører galt av sted, behøver vi bare lese dagsavisene for å få bekreftet. For ikke engang et mediakorps bestående av 80-90% fra venstresiden kan skjule at vårt samfunn er i oppløsning – med akselererende vold, hærverk, vinningskriminalitet, rusmisbruk, skilsmisser, selvmord, psykiske lidelser osv. (og flere av disse henger naturlig nok sammen).

Ensretting av samfunnet slik SV ønsker, er et klart brudd på flere sentrale menneskelige rettigheter. KSP ønsker et samfunn med stor personlig frihet basert på et bibelsk fundament. I vårt samfunn vil alle kunne nyte denne friheten, mens SVs ”frihet” kun er for deres meningsfeller.

Helsevesenet er til for pasientenes skyld!

Det er faktisk ikke motsatt. Dersom vi hadde levd i en ideell verden uten sykdom og plager, kunne vi klart oss uten sykehus og andre helseinstitusjoner. Disse har nemlig bare livets rett fordi noen har behov for dem.

Derfor er det ikke mindre enn tragisk at pasientene betraktes som rusk i maskineriet. I alle fall virker det slik når en hører og leser om stadige nedskjæringer for at budsjetter skal gå i balanse.

Jeg har ikke et vondt ord å si om dem som går i hvite eller grønne frakker og etter beste evne forsøker å gjøre en jobb til pasientenes beste. Derimot synes jeg det vitner om kynisme når det er viktigere å få budsjetter i balanse enn å hjelpe dem som trenger det – og det er tydeligvis budsjettene som teller mest for byråkrater og sentrale helsepolitikere.

Slutt med å bruke bedrifts­økonomiske prinsipper på helsevesenet! Det er meningsløst og uverdig å sette økonomiske resultatkrav på de enkelte helseinstitusjonene isolert. Hvis en først skal gjøre økonomiske vurderinger, må det være samfunnsøkonomiske prinsipper som legges til grunn for disse. For her blir helsevesenet bare en del av et større hele.

Hvor mye koster det samfunnet at en pasient er sykmeldt i månedsvis mens han/hun venter på utredning? Tallene vil selvsagt variere fra tilfelle til tilfelle, men både den enkelte, dennes arbeidsplass og det offentlige taper penger for hver dag som går. Og da har jeg ikke tatt med lidelse og smerte – og det faktum at mennesker faktisk dør pga. slik venting – for dette kan det ikke settes prislapp på.

Pasienter er ikke pakkepost som bare kan sendes fra institusjon til institusjon. De er heller ikke varer som kan plasseres på lager og tas fram etter sykehusets behov. Pasienter er faktisk mennesker, så utrolig det enn kan høres! Det er pasienten som skal stå i fokus.

Kristent Samlingsparti (KSP) vil derfor kjempe for et helsevesen på pasientens premisser (selvsagt innenfor etisk forsvarlige rammer, ikke enhver tjeneste skal kunne kjøpes). Det må tas en gjennomgang av dagens helseorganisering med tanke på endringer til pasientenes beste – ikke primært budsjettenes. Nærhet til behandlingstilbud må gis prioritet, det samme gjelder nedkorting av ventetider og bedring av etterbehandling. Det siste innebærer bl.a. utbygging av sykehjem og andre rehabiliterings­institusjoner som kan avlaste sykehusene i denne fasen, og som hindrer at pleietrengende pasienter overlates til seg selv eller pårørende.

Retten til stønad og hjelp må dessuten ikke være avhengig av pasientens alder! Har en 70-åring mindre krav på livskvalitet enn en 20-åring? Selvsagt ikke, men der det offentlige stiller opp for den unge, overlates den eldre i mange tilfeller til å betale selv. Dette er urimelig og uverdig.

KSP setter individets frihet i sentrum (nok en gang: innenfor etisk forsvarlige rammer). Dette vises i vår helsepolitikk, som på de øvrige områdene i vårt program.

Kristent Samlingspartis program - EU

1. EU har i det vesentlige et sosialistisk og byråkratisk styresett, og vil tilby langt færre økonomiske fordeler og markedsmuligheter enn det tilhengerne til EU har hevdet.
2. Antisemittismen (jødehatet) er faktisk enda sterkere i EU enn i Norge.
3. Dersom Norge skal tilnærme seg en blokk, så ligger USA naturlig nærmere både kulturelt, kristent og økonomisk.

Kristent Samlingsparti vil derfor si nei til EU-medlemskap og heller vurdere et nærmere samarbeid med USA.

Kristent Samlingspartis program - ISRAEL

Situasjonen i Midtøsten, og særlig i Israel, har utviklet seg til det verre, og faktisk fått globale ringvirkninger. Forholdet Israel må derfor vurderes både ut fra Bibelens syn og profetiene, samt ut fra områdets og situasjonens vidtgående politiske betydning.

Vi innser at det jødiske folk har en klar rett til Det Hellige Land. Denne rett har tre fundamenter.

1. Det første er en erkjennelse av at Bibelens landløfte fortsatt gjelder.
2. Det annet er urbefolkningsretten.
3. Det tredje er det folkerettslige grunnlag som er skapt gjennom Balfour-erklæringen *) fra Nasjonenes Forbund i 1922 og FN-vedtaket fra 1947 vedrørende deling av det såkalte "palestinske" område.

Kristent Samlingsparti mener at vårt land må respektere disse rettigheter - og at vi derfor må støtte staten Israel i dens kamp for å overleve.

Det er særlig viktig at Norge gjennom sin utenrikspolitikk, særlig overfor FN, bidrar til å få slutt på den uhyggelige terror Israel er utsatt for. Vi går inn for at Norge slutter seg til de krefter som setter som ufravikelig vilkår for nye fredsforhandlinger at de palestinske myndigheter foretar en fullstendig avvikling av sin terrorvirksomhet.

*) Kjerneinnholdet i Balfour-erklæringen fra 2. november 1917 Den britiske utenriksministeren erklærer at Storbritannias regjering støtter etableringen av et nasjonalhjem for jøder i Palestina. Storbritannia lover å gjøre sine "beste bestrebelser" i å realisere dette.

Bakgrunn:

Balfour-erklæringen fra 1917 ble bekreftet av de allierte og godtatt av Tyrkia. Den gav ingen politiske rettigheter til araberne i Palestina. Den erklærte bare at "ingenting skal bli gjort som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til de eksisterende, ikke-jødiske samfunnene i Palestina." Dette ble bekreftet av Folkeforbundets Palestina-mandat som ble tildelt Storbritannia på San, Remo-konferansen i 1920. Der ble det jødiske nasjonalhjemmet definert som Palestina.

Kristent Samlingspartis program - FORSVARET

Det er sagt at et land som ikke tar kostnadene og belastningen med å bygge opp et eget sterkt forsvar, ikke kan regne med å beholde sin selvstendighet over tid. I de perioder hvor Norge har satset på nøytralitet og alliansefrihet, er vi blitt hærtatt. Kristent Samlingsparti går derfor inn for å bygge opp et sterkt og moderne forsvar, med en solid tilknytning til NATO.

Verden er blitt en arneplass for terrorister, med basis i ulike ekstremistiske ideologier og religioner. Norge, med sine oljeplattformer og omstridte havområder, vil her være meget sårbar. Kristent Samlingsparti mener det er viktig å tilrettelegge og dyktiggjøre vårt forsvar til å møte slik terrorisme. Vi mener at vi her må knytte oss opp mot sterke land, som har de samme samfunnsordninger og styresett som vårt eget, spesielt Storbritannia og USA. Dette betyr at vi må være åpne for å la vårt militære personell delta i både militære og fredsbevarende operasjoner, som for eksempel Afghanistan og Irak.

Det er kommet kritikk fra offiserer i farlig krigstjeneste i utlandet om at de ikke får den nødvendige støtte fra vår Rødgrønne regjering. Kristent Samlingsparti vil på det sterkeste gi disse offiserer sin støtte. Venstresidens manglende forståelse for et sterkt forsvar må ikke gi som konsekvens at våre utsendte militære styrker i farlig krigstjeneste ikke får den sikkerhet de trenger på grunn av manglende økonomiske bevilgninger.

I og med vår store satsing på olje i våre nære havområder gar Kristent Samlingsparti inn for en sterk kystvakt.

Verneplikten må effektiviseres og gjøres mer realistisk. Det må utdannes et sterkt reservekorps som kan kalles inn når dette kreves. Reservekorpset må, på samme måte som yrkesbefal og yrkessoldater, få en fullgod utdannelse og trening. Treningen må skje gjennom så realistiske øvelser som mulig, samt ved å delta i militære og fredsbevarende operasjoner i andre land.

Forsvaret er i de senere år blitt systematisk nedbygget. Kristent Samlingsparti går inn for en kraftig opprustning av vårt forsvar, slik at vi blir i stand til å forsvare vårt land.

Militærbudsjettet må økes for å tilfredsstille ovennevnte punkter og målsetninger.

Kristent Samlingspartis program - POLITI OG PÅTALEMYNDIGHETER

Kristent Samlingsparti ser at politi og lensmannsetaten må effektiviseres. Denne muligheten kan oppnås gjennom et nærmere samarbeid mellom politidistrikter og lensmannskontorer, der disse ligger nært i avstand til hverandre. Ved en sammenslåing av disse etatene, og med opprettelse av fellesordninger, vil det bli mulig å frigjøre tjenestemenn til operativ tjeneste.

Påtalemyndighetene må avhjelpes med den store saksmengden de i dag ofte har. Dette kan gjøres ved at privatpraktiserende advokater fører offentlige straffesaker for påtalemyndighetene. Samarbeid vil føre til at straffesaker med kjente gjerningspersoner ikke blir henlagt.

Smugling av narkotika er blitt mer omfattende, og har ført til at mange unge er blitt avhengige av narkotiske stoffer. Menneskesmugling er og blir en stor belastning på samfunnet. Kristent Samlingsparti vil arbeide for bekjempelse av narkotika og menneskesmugling ved et mer effektivt samarbeid mellom politi, tollvesen og kystvakten. En må også arbeide for et tettere samarbeid med myndigheter internasjonalt.

Kristent Samlingsparti vil:

• Effektivisere politi og lensmannsetaten med mer ekspertise, og tilføre nødvendig teknologi, materiell og økonomiske ressurser.
• Øke bemanningen i etatene for å styrke ordenstjenesten.
• Uavhengig av regjering og Storting skal politi og påtalemyndighetene avgjøre straffen i enkeltsaker.
• I enkeltsaker må politi og påtalemyndigheter være atskilt.
• Stortinget godkjenner utnevnelser av riksadvokat og førsteadvokat.
• Politidistriktene langs kysten må ha en stabil og kvalitativ sjøtjeneste.
• Alle vitner i saker som omhandler narkotikaforbrytelser og organisert kriminalitet, må få tilstrekkelig beskyttelse.
• Utvide samarbeidet mellom de europeiske politietatene.
• Politiet må få bevilget utvidet bruk av våpen.
• Helikoptertjeneste må i større grad tilføres politiet.

Kristent Samlingspartis program - DOMSTOLENE

Kristent Samlingsparti vil:

• Domstolene må bli istandsatt til å behandle lovbrudd raskt.
• Arbeidet i domstolene utføres på en måte som ivaretar den enkelte innbyggers sikkerhet.
• Opprettholde en uavhengig klagerett for behandling av saker som ønskes gjenopptatt.
• Ordningen med konfliktråd gjøres også gjeldende for lovbrytere under den kriminelle lavalder, samt at man også vurderer andre reaksjoner.
• Vern om den enkeltes personlige frihet og sikkerhet, som er nedfelt i Grunnloven, må håndheves strengt av Domstolene.
• Juryordningen i vårt rettssystem opprettholdes.
• Sikre nødvendige bevilgninger til domstolene for å unngå lang ventetid vedrørende behandling av saker.
• Regjeringen nominerer kandidater til Høyesterett, og Stortinget godkjenner disse med 2/3 flertall i plenum.
• Arbeide for mulighet til en raskere saksgang (hurtigdomstol) i de sakene dette av praktiske årsaker er å foretrekke.
• Gå imot enhver form for kvotering av lekdommere og jurymedlemmer.